Drivstoffavgifter kan fjernast mellombels

Denne veka var dieselprisen nett over kr 27 her. For eit par veker fyllte eg tanken med diesel på tilbod med kr 16,59 per liter. Oljeprisen har skote i været. Noreg har ei petroleumsbeskatning som gjer at leite- og utvinningsselskap har ein skattesats på 78%! Det betyr at mesteparten av auken i prisen på olje går rett i statskassa, primært på pensjonsfondet. Med utgangspunktet i https://www.smartepenger.no/bilokonomi/358-drivstoffavgifter har eg leika meg med tal:

NormalKrigAuke
BensinDieselBensinDieselBensinDiesel
Totalpris16,0015,0026,0025,0010,0010,00
Veiavgift bensin5,013,585,013,58
Co2-avgift1,371,581,371,58
Mva3,203,005,205,002,002,00
Sum avgifter9,588,1611,5810,162,002,00
Netto varepris6,426,8414,4214,848,008,00

Norge har fått ei ekstaordinær auke både i oljeprisen samt mva på diesel og bensin har auka. Om prisen vil enda rundt kr 30 per liter, er auken større. I mitt reknestykke har mva auka med kr 2. Det er ikkje heilt overførbart, men om vi seier at 78% av auken på kr 8 havnar i statskassa, er ein godt over det vegavgift og Co2-avgift utgjorde før krigen. La oss sei at din familie køyrer 20 000 km i året. Bilen brukar 0,75 liter på 10 km, i snitt, i løpet av året. Samla drivstoffkjøp blir på 1.500 liter. Aukar prisen på drivstoff med kr 8, betyr det ei auke for familien din på kr 12 000 i året.

Aukar drivstoffprisen, vil det ikkje berre medføre at familen si køyring med bil kostar meir. Det vil føre til auke i porto, varetransport og offentleg transport (fly buss, taxi, og båt). I tillegg kjem all anna tenesteleveranse eller vareproduksjon der drivstoff inngår som innsatsfaktor. Sluttsummen som du og eg må dekke vil stige.

Europa kjøper store mengder kol, olje og gass frå Russland, som dei no vil venje seg av med. Som ein har merka i vinter, fører mangel på straum til stor prisauke. Innsatsfaktorar for å lage straum i Europa, må i komande år byggast opp eller kjøpast andre stadar frå og prisen aukar. Sjølv om vi privatpersonar har ei støtteordning i eitt år, har ikkje næringslivet det. Kostnader som verksemdene (produsentar, distributørar, lager, butikkar) må ta, må hentast inn att hjå meg og deg.

Russland og Ukraina er store eksportørar av landbruksvarer, f.eks. korn. Vareprisen på mjøl og det som er laga av mjøl vil auke dramatisk. Brød og pasta vil kome opp på eit nytt prisnivå. FN advarer om at matvareprisen kan stige mellom 8 til 22%. For Noreg sin del vil eg tippe at vi kjem til å ligge nærare 22%. Brukte familien din kr 130.000 på daglegvarer i 2021, må du rekne med rundt 150.000 i 2022, det vil sei rundt ca kr 1.500 meir i månaden utover året.

Bustadmarknaden her har vore under press lenge. I 2021 var det ein kraftig prisauke i byggevarer. Det er også annonsert at byggevarer vil stiga no. Ein reknar med at ein einebustad som kosta kr 6 million januar 2021 no vil enda opp på ca kr 7,5 mill som følgje av alle prisaukene. Det har med andre ord blitt mykje dyrare å bygge nytt og pusse opp gamle husvære. Renta er ekstremt låg og mange som etablerer seg har begrensa økonomi. Å takle høgare prisar for basisvarer kan gå bra, men å hoste opp over ein halv million til ein familiebil kan vere godt utanfor budsjett, sjølv om bilen er unnateke alle avgifter.

Eg meiner det no er høve til mellombels å fjerne både vegavgift og Co2-avgift på bensin og diesel for å bidra til å motvirke effekten av krigen. Eg fremjar ikkje at avgiftene skal fjernast til evig tid, men så lenge den ekstraordinære situasjonen står på.

Ufin – kanossagang, jurist nyttar tvilsom avtale – heilt greit?

Arbeidarpartiet sit med ei nøtt no. Personen som gjekk hardt ut mot tidlegare nestleiar sit i klemma. Ho er utdanna jurist og det luktar ikkje bra av saka hennar. Etter at ho fekk vite at ho ikkje får skattefri bustad, legg ho fram ein kontrakt berre datert nokre dagar før. Med denne, i mine auge tilsynelatande fiktive, kontrakten kunne ho nyte godt av skattefri pendlarbustad.

Forrige nestleiar måtte gjennom ein solid kanossagang og er framleis sett på som spedalsk i Arbeidarpartiet. Han er omtrent politisk død. Feilen var at han ved enkelte høve kunne vere ufin og «tafsete» mot det andre kjønn, men han braut ingen lover. Han er ikke dømt for noko.

No har Arbeidarpartiet ein jurist som med høgt sannsyn har brote lover, men forholdet er forelda. Framleis sit ho som nestleiar. Handlingane hennar er langt verre med tanke på hennar kompetanse. Det er vanskeleg å ha tillit til nokon som skal vite betre. Naturleg konsekvens er at ho gir seg som politikar.

Tok sigeren på forskot

På laurdag vart det på russiske nettstedet ria.ru publisert ein artikkel som hylla sigeren over Ukraina. Eg er vel rimeleg sikker på at dette var ein ferdigskriven artikkel i god tid før som låg til publisering, men so går ikkje alt som planlagt og ein gløymer å fjerne artikkelen. Han ligg på internettarkivet her. Teksten avslører baktankane for invasjonen, ein skal gjenopprette noko tilsvarande det gamle Sovjetunionen. Generelt sett er artikkel rein propaganda og lovprising som ein forventar i eit autoritært regime. Eg legg ut ein Google Translate-versjon av artikkelen her:

Offensiven til Russland og den nye verden

Petr Akopov

En ny verden blir født foran øynene våre. Russlands militæroperasjon i Ukraina har innledet en ny æra – og i tre dimensjoner på en gang. Og selvfølgelig, i den fjerde, interne russisk. Her starter en ny periode både i ideologi og i selve modellen av vårt sosioøkonomiske system – men dette er verdt å snakke om separat litt senere.

Russland gjenoppretter sin enhet – tragedien i 1991, denne forferdelige katastrofen i vår historie, dens unaturlige forskyvning, er overvunnet. Ja, til en stor pris, ja, gjennom de tragiske hendelsene i en virtuell borgerkrig, for nå skyter brødre, atskilt ved å tilhøre den russiske og ukrainske hæren, fortsatt på hverandre, men det vil ikke være mer Ukraina som anti-Russland. Russland gjenoppretter sin historiske fylde, samler den russiske verden, det russiske folket sammen – i sin helhet av storrussere, hviterussere og smårussere. Hvis vi hadde forlatt dette, hvis vi hadde latt den midlertidige splittelsen ta tak i århundrer, så ville vi ikke bare forråde minnet om våre forfedre, men også blitt forbannet av våre etterkommere for å tillate oppløsningen av det russiske landet.

Vladimir Putin har, uten en dråpe overdrivelse, påtatt seg et historisk ansvar ved å bestemme seg for ikke å overlate løsningen av det ukrainske spørsmålet til fremtidige generasjoner. Tross alt vil behovet for å løse det alltid forbli hovedproblemet for Russland – av to hovedgrunner. Og spørsmålet om nasjonal sikkerhet, det vil si opprettelsen av anti-Russland fra Ukraina og en utpost for Vesten for å legge press på oss, er bare den nest viktigste blant dem.

Det første ville alltid være komplekset til et splittet folk, komplekset av nasjonal ydmykelse – da det russiske huset først mistet en del av grunnlaget (Kiev), og deretter ble tvunget til å forsone seg med eksistensen av to stater, ikke én, men to folk. Det vil si enten å forlate historien deres, være enig med de vanvittige versjonene om at «bare Ukraina er det virkelige Russland», eller å skjære tenner hjelpeløst og huske tidene da «vi mistet Ukraina». Å returnere Ukraina, det vil si å vende det tilbake til Russland, ville bli mer og mer vanskelig for hvert tiår – omkoding, avrussifisering av russere og oppfordring til ukrainske smårussere mot russere ville få fart. Og i tilfelle konsolideringen av den fulle geopolitiske og militære kontrollen av Vesten over Ukraina, ville dets retur til Russland bli fullstendig umulig – det ville måtte kjempe for det med Atlanterhavsblokken.

Nå er dette problemet borte – Ukraina har returnert til Russland. Dette betyr ikke at statens status vil bli avviklet, men den vil bli reorganisert, reetablert og returnert til sin naturlige tilstand i en del av den russiske verden. Innenfor hvilke grenser, i hvilken form vil alliansen med Russland bli konsolidert (gjennom CSTO og Den eurasiske union eller unionsstaten Russland og Hviterussland)? Dette vil bli avgjort etter at slutten er satt inn i historien til Ukraina som anti-Russland. I alle fall går perioden med splittelsen av det russiske folket mot slutten.

Og her begynner den andre dimensjonen av den kommende nye æra – den gjelder Russlands forhold til Vesten. Ikke engang Russland, men den russiske verden, det vil si tre stater, Russland, Hviterussland og Ukraina, som opptrer i geopolitiske termer som en helhet. Disse relasjonene har gått inn i en ny fase – Vesten ser Russlands retur til sine historiske grenser i Europa. Og han er høylydt indignert over dette, selv om han i dybden av sjelen må innrømme for seg selv at det ikke kunne vært annerledes.

Trodde noen i de gamle europeiske hovedstedene, i Paris og Berlin, seriøst at Moskva ville gi opp Kiev? At russerne for alltid vil være et splittet folk? Og samtidig når Europa forenes, når den tyske og franske eliten prøver å ta kontroll over europeisk integrasjon fra angelsakserne og samle et forent Europa? Å glemme at foreningen av Europa ble mulig bare takket være foreningen av Tyskland, som fant sted i henhold til den gode russiske (om enn ikke særlig smarte) viljen. Å sveipe etter det også på russisk land er ikke engang høyden på utakknemlighet, men av geopolitisk dumhet. Vesten som helhet, og enda mer Europa spesielt, hadde ikke styrke til å holde Ukraina i sin innflytelsessfære, og enda mer til å ta Ukraina for seg selv. For ikke å forstå dette måtte man bare være geopolitiske tullinger.

Mer presist var det bare ett alternativ: å satse på den videre kollapsen av Russland, det vil si den russiske føderasjonen. Men at det ikke fungerte burde vært klart for tjue år siden. Og allerede for femten år siden, etter Putins München-tale, kunne til og med døve høre – Russland er på vei tilbake.

Nå prøver Vesten å straffe Russland for det faktum at de vendte tilbake, for ikke å rettferdiggjøre planene sine om å tjene på dets bekostning, for ikke å tillate utvidelse av det vestlige rommet mot øst. I et forsøk på å straffe oss, tror Vesten at forholdet til det er av avgjørende betydning for oss. Men slik har det ikke vært på lenge – verden har endret seg, og dette er godt forstått ikke bare av europeere, men også av angelsakserne som styrer Vesten. Ikke noe vestlig press på Russland vil føre til noe. Tap fra sublimering av konfrontasjon vil være på begge sider, men Russland er klar for dem moralsk og geopolitisk. Men for Vesten selv medfører en økning i graden av konfrontasjon enorme kostnader – og de viktigste er slett ikke økonomiske.

Europa, som en del av Vesten, ønsket autonomi – det tyske prosjektet med europeisk integrasjon gir ikke strategisk mening samtidig som den opprettholder den angelsaksiske ideologiske, militære og geopolitiske kontrollen over den gamle verden. Ja, og det kan ikke lykkes, for angelsakserne trenger et kontrollert Europa. Men Europa trenger selvstyre også av en annen grunn – i tilfelle statene går inn i selvisolasjon (som følge av økende interne konflikter og motsetninger) eller fokuserer på Stillehavsregionen, der det geopolitiske tyngdepunktet beveger seg.

Men konfrontasjonen med Russland, som angelsakserne trekker Europa inn i, fratar europeerne til og med mulighetene for uavhengighet – for ikke å snakke om det faktum at Europa på samme måte prøver å innføre et brudd med Kina. Hvis nå atlantisistene er glade for at den «russiske trusselen» vil forene vestblokken, så kan de i Berlin og Paris ikke unngå å forstå at etter å ha mistet håpet om autonomi, vil det europeiske prosjektet rett og slett kollapse på mellomlang sikt. Det er grunnen til at uavhengigsinnede europeere nå er fullstendig uinteressert i å bygge et nytt jernteppe på sine østlige grenser – og innser at det vil bli en innhegning for Europa. Hvis århundre (mer presist, et halvt årtusen) med globalt lederskap er over i alle fall – men ulike alternativer for fremtiden er fortsatt mulige.

Fordi konstruksjonen av en ny verdensorden – og dette er den tredje dimensjonen av aktuelle hendelser – akselererer, og dens konturer er mer og tydeligere synlige gjennom det brede dekket av angelsaksisk globalisering. En multipolar verden har endelig blitt en realitet – operasjonen i Ukraina er ikke i stand til å samle andre enn Vesten mot Russland. Fordi resten av verden ser og forstår utmerket godt – dette er en konflikt mellom Russland og Vesten, dette er et svar på den geopolitiske ekspansjonen til atlantisistene, dette er Russlands retur av sitt historiske rom og sin plass i verden.

Kina og India, Latin-Amerika og Afrika, den islamske verden og Sørøst-Asia – ingen tror at Vesten leder verdensordenen, langt mindre setter spillereglene. Russland har ikke bare utfordret Vesten, det har vist at æraen med vestlig global dominans kan betraktes som fullstendig og endelig over. Den nye verden vil bygges av alle sivilisasjoner og maktsentre, naturligvis sammen med Vesten (forent eller ikke) – men ikke på dets premisser og ikke i henhold til dets regler.

Sogndal kommune og brøyting

Eg går på ski, anten oppover eller i løypene på Kleppa. I vinter har brøytinga til Kleppa vore begredeleg, eit sørgeleg kapittel. Det er smalt og ofte vert ikkje den siste kilometeren eller to med grusveg opp til parkeringsplassen på Kleppa samt sjølve parkeringsplassen brøytt.

I dag, siste fredagen i vinterferien, var ikkje noko unntak. For å gardere meg tok eg vår høge 4-hjulstrekkar og sette avgårde til Kleppa ca kl 12:15. Som forventa var dei siste kilometerane med grusveg ikkje brøytt. For meg var det ikkje problem, men når eg kom opp til den skarpe høgresvingen med utsikt over Sognefjorden, var det ein VW Golf med gode piggdekk, 2-hjulstrekk og automatgir som stod bom fast. Dei polerte spora gav ikkje nok grep for dekka. Vi samla ein gjeng som skubba bilen i gong. Dessverre valde vedkomende å stoppa bilen i ei stigning like etter, men vi skubba bilen i gong igjen og han kom seg heilt opp til parkeringsplassen etter instruksjonar.

Skal eg peike på noko negativt med kommunesamanslåinga må det vere brøytinga av Kleppavegen. Kort sagt har eg mistankar om at dei som brøyter ikkje veit kva dei gjer. Eg har sjølv opplevd utfordringar tidlegare i år med ubrøytt veg. Eg drog fram alle tjuvtriks for å kome opp på siste-sesong-før-utskifting piggfrie dekk med automatgir. Eg må ikkje gløyme helga laussnøen gjekk opp på dørkarmen til 4-hjulstrekkaren.

Eg håpar at Sogndal kommune framover syter for at Kleppavegen er betre brøytt. I dag er han smal som følgje av at ein i første omgang brøyter med traktorar med skjer som heng bakpå traktoren. Ein treng nokon med frontskjer og skuffer som kan utvide vegen og gjere han sikker veka gjennom. Når Sogndal kommune reklamereer med god tilgang til friluftsområder, må ein også halde vegane åpne for alle.

Til slutt minner eg om at miljøvenlege bilar har batteriet nærast bakken. Øydelegg ein batteripakken, f.eks. med isklumpar som følgje dårleg brøytte vegar, blir den miljøvenlege bilen skrota, Sogndal kommune!

PS! Du veit det er dårleg brøytt når Sogn Avis har dette på topp:

Sovjetunionen var ikkje død

Eg er sopass gamal at eg har opplevd den kalde krigen og 80-talet med Glasnost og Perestrojka. Jarnteppe fall og minnet om Berlinmuren sitt fall er brent inn i mitt minne for all tid. Boris Jeltzin hugsar eg som ein vodkaglad narr. Gro Harlem Brundtland og dronning Sonja vart kalla for jordbær med fløte. Greit nok med nokre feilskjer når ein går frå fleire hundre år med totalitære regimer i form av tsar- eller kommunismevelde. Alle einevelder er like gale som dei andre. Om det er nazisme, fasisme, kommunisme osv., skjer eg alle over ein kam. Demokrati er den einaste formen for styresett uansett kor ubehageleg det er for den som ikkje får viljen sin. Det eg synes er er merkeleg er at Jeltzin peika ut Putin som sin arvtakar. Allereie her burde alarmklokkene kima, men i dag er alt så mykje klarare.

Putin sitt rotfeste, som gamal KGB og FSB-agent, er før 80-talet, han vil gjenopplive Sovjetunionen. Om du tek for deg Google Maps, utfordrar eg deg til å finne ein gamal del av Sovjetunionen som i dag er eit velfungerande demokrati. Baltikum treng du ikkje tenke på. Ta for deg alle land som inkluderer Russland og landområder sør og aust for Baltikum. Eg trur du vil slite med å finne velfungerande demorakti.

Ukraina er ein verkebyll som ein del av den gamle Sovjetunionen. Dei ville snu seg mot EU og bli medlem i NATO. I 2014 tok Russland tilbake Krim-halvøya. No er Putin på veg til å erstatte eit demokatisk valt leiarskap med eit Russland-venleg leiarskap. Med andre ord erstatte demokrati med einevelde. Ringen er slutta og Sovjetunionen er så godt som reetablert, men kva med Warszawapakten. Kva er det neste? Eg ser jokeren i Kalingrad som er inneklemt mellom Litauan og Polen. Kva for tankar Putin har for Kalingrad kan ein fundere på.

Teori og praksis

I rettsstaten Noreg:

  • er vi uskuldige inntil det motsette er prova
  • gjer ein opp for seg gjennom å ta straffa ein blir dømt til.

Dette er prinsipp eg held høgt og har blitt utfordra på. Eg trudde at dette var gode prinsipp som var vel aksepterte. Det er trasig at vi i dag ser hylekoret i media ser bort frå desse prinsippa. Det er på tide at alle spør seg:

  • Dersom du gjorde feil og tok di straff, korleis skulle vi handsama deg?

Lyst på halv million i avgiftslette?

Noreg har særavgifter på bilar. Det er tre faktorar som ligg til grunn for desse:

  • Vekt
  • CO2
  • NOx

I tillegg kjem 25% meirverdiavgift som blir rekna av importpris + påslaga frå importør og forhandlar ut til deg som kunde.

Heilelektriske bilar har i dag ingen avgifter, ikkje ein gong ordinær meirverdiavgift som blir lagt på all omsetning, med mindre det er unnateke i regelverket. La oss sjå litt på utsalsprisen for ein heilelektrisk bil om den skulle blitt handsama som ein bil på fossilt drivstoff.

Heilelektriske bilar slepper ikkje ut CO2 eller NOx når dei køyrer. Dei to særavgiftene vel eg å halde borte frå reknestykke. Vektavgift er noko eg ikkje kan argumentere vekk. Avgifta er bruksuavhengig og er ei rein fiskal avgift som skal gi pengar i statskassa. Ein heilelektrisk bil må handsamast likeeins med andre bilar pålagt avgifta.

La oss ta utgangspunkt i ein bil som har ein pris inn til landet på kr 500 000. Importør og forhandlar skal tene pengar og må ha sine påslag. Eg har lagt til grunn at dei to ledda legg på kr 100 000, men eg kan ikkje sjå bort ifrå at det kan vere høgare. Heilelektriske bilar er tunge og eg har lagt til grunn ei vekt på 2500 kg. Bilen BYD Tang veg omlag dette. Utsalspris i dag på BYD Tang startar på kr 600 000 utan avgifter.

Importpris500 000,00
Vektavgift2500 kg295 817,00
PåslagImportør+forhandlar100 000,00
Mva25% på importpris+påslag150 000,00
Sum1 045 817,00
Pris i dag600 000,00
SubsidiarAvgiftslette445 817,00

Utan dagens avgiftslette ville ein bil som BYD Tang kosta deg godt over kr 1 000 000.

Deja vu, syklistar

For 11 månadar gjekk eg lei den generelle haldninga til syklistar og bruk av lys. Eg skreiv eit lite innlegg der eg sa klart ifrå kva eg meiner om dette tullet.

I dag, på veg til arbeid, møtte eg 5 syklistar. Alle, som ein, hadde ikkje lys på syklane sine. Det var ikkje ungar, men vaksne på veg til arbeid på Nav, Vegkontoret eller dei andre kontora på Hermansverk. Godt utdanna folk, som burde gå føre som eit godt eksempel.

Som eg sa ifjor: Alle skal ta omsyn til syklistar, dei drit i alt!

Dagens sparkstøtning

I min barndom køyrde eg sparkstøtning. Ein sparkstøtning har stålmeier og går som fy på is og hardpakka snø i vegen. Med åra som har grunnlaget for bruk av sparkstøtning forsvunne i tråd med auka trafikk, salting og strøing av vegane. I sitt rett element er ein sparkstøtning eit effektivt forflyttingsmiddel, ikkje minst moro når ein konkurrerte mot andre ungar eller unge til sinns.

Dei siste åra har eg sett utbreiingen av elektriske sparkesyklar i byane. Eg har sett kollegaer susa rundt på dei. Hadde det ikkje vore for øyrene, hadde dei glist rundt. Dessverre fekk eg aldri prøvd syklane i byane, får skulda på Covid-19 og bråstoppen i reiseaktiviteten. I dag føretrekk eg Teams enn timevis på reis til og frå byar og tettstadar. Flyplassar er so 2019.

Eg var innom Elkjøp i veka og henta datautstyr eg hadde tinga, og la merke til at dei hadde for sal elektriske sparkesyklar. Sidan eg er ein stor kar, må eg alltid kontrollere om desse tåler meg. Mange av tilboda, inkludert Elkjøp sitt, har maks vekt på 100 kg. Eg treng litt meir margin for å sikre at sykkelen ikkje dauar vekk når han ser litt stigning. Google er min venn og etter litt søking landa eg på Wilfa E-way E500. Komplett hadde eit medlemstilbod og sluttsummen enda på kr 4.490, 2.000 under listepris. Nesten kr 1.500 under Elkjøp sitt «tilbod» på ein langt svakare modell. Tinga på torsdag, mottok han fredag. Effektiv levering av PostNord. Eg tok nokre småturar på fredagen. Minnene frå tida med sparkstøtning var ikkje langt unna.

I dag tok eg ein lenger tur for å teste ut batteriet og lære korleis eg skal takle ujamnheiter og bratte bakkar. Starte heimefrå, nedover Njøsavegen og Gjertrudbakken. For de som kjenner den er den bratt. Det få som greier å sykle opp, sjølv på lettaste gir, utan assistanse frå elektrisk motor. Eit lett trykk på bremsen set Wilfa E-way E500 i regenereringmodus. Halvveges nedi bakken hadde sykkelen regeneret batteriet fullt. Regeneringsbremsen slepp opp og farten aukar. Løysinga er å trykke bremsen litt lenger inn slik at skivebremsen bak tek. Det er greit å få med seg dette. Kan lett bli ei overrasking om ein ikkje er klar over det. Kontakt med asfalt i høg fart er aldri bra, berre spør Tarjei Bø.

Utover gang- og sykkelveg, rundt Hamre, forbi Hanahaug og innover Strandavegen og tilbake til Njøsavegen haldt eg for det meste maksimal fart på 22 km/t. Som venta måtte han ha litt hjelp i midten av Njøsabakken. Når den biten var unnagjort, plukka han gradvis opp fart og haldt full fart heim. Det verste partiet på turen var nok over steinlegginga samt brua nede i sentrum på Hermansverk. Dei rue steinane, asfaltlappeteppet og betongen merkar ein når fjøringa berre er dekka. Lurt å opne kjeften litt so tennene ikkje klaprar.

Eg starta med 100% batteri. Heimkomen var det att 62%. Turen er 11,1 km ifølgje Google. Sykkelen brukte 38% av batterikapasiteten. 11,1 delt på 0,38 gir vel 29 km i total kapasitet. Produsent oppgir 45 km. Eg synes det er OK med tanke på at eg er på «feil side» av vektskalaen. I tillegg hadde ruta nokre bakkar som gjekk hardt ut over batteriet. På flat mark ville det, sjølv med meg, vore nærare 45 km kapasitet.

Mer er mindre

Eg har lagt merke til at det har vorte litt meir lading i sommar på den lokale Mer-stasjonen. I går var det ein artikkel i lokalavisa om at det var problem med ladestasjonen til Mer i Sogndal, og at det hadde vore det ei stund. For underhaldninga si skuld sjekka eg ladekartet til Mer. På stadar nær meg som Hermansverk, Sogndal og Skei i Jølster har det vore problem med ladestasjonane i lang tid:

Ved Thon Hotel Jølster har ein ladestaasjon vore delvis defekt i 2 – to – månadar. Dette er for dårleg, Mer.

  • Når har de sett ei bensin- eller dieselpumpe ute av drift i meir enn nokre dagar?

Skulle tru at Mer ikkje tok elektrifiseringa av Norge på alvor. Minner òg sterkt om haldninga at det er fint å opne eller lansere nye ting, men vedlikehald i etterkant har ikkje vore i våre tankar. Kan også nemne at stasjonane støttar maksimalt 50 kW lading, som er så 2015.

Når eg kjøper elektrisk bil ein gong i framtida, forventar eg at når det oppstår ein feil på ein ladestasjon, blir det ordna innan to arbeidsdagar.