Honningsvåg til Alta om Hammerfest

Turen nådde sitt zenith i går med Europa sitt nordlegaste fastlandspunkt Nordkapp. Ja, eg veit det er eit nes ørlite vestom som strekke seg litt lenger nord. I dag vart det første dag på reise sørover og heim. Sidan vi venta ut havtåka med eit besøk i Havøysund dagen før, gjekk turen sørover til Olderfjord. Når vi nærma oss Olderfjord, la eg merke til ein Porsche 911 GT3 i bakspegelen. Vi kom inn i eit litt dårleg vegparti og han måtte ta det med ro, men ikkje lenge etter at vi starta klatringa mot Skaidi, frå Olderfjord, var han tilbake i hekken og det tok ikkje lenge før han bles forbi og det var det siste vi såg til den. Ut i Hammerfest køyrde vi opp på utsiktspunktet og fekk eit flott overblikk av byen.

Etter Hammerfest tok vi oss tilbake til Skaidi og sørover til Alta. Enda opp med å ta inn på Scandic før vi tok ein køyretur rundt i området. Tenkte vi skulle køyre inn til Altadammen, men vi kom ikkje lenger enn til bommen ved Nullpunktet på Stillavegen. Eg slo opp på nettet og vegen opnar ikkje før 1. juni. Vi var ei veke for tidleg. På turen til Nullpunktet og tilbake la vi merke til at nyare einebustadar hadde ein tendens til å vere svært store. Det hadde vi ikkje vore van med på turen vår rundt Finnmark fylke. Etter ein betre middag på hotellet slappa vi av utover kvelden. Neste dag var planen å koma oss gjennom Tromsø til Sommarøy.

Når ein mister fokus på kunden

La oss ta eit eksempel på kundeoppfølging i stjerneklasse. I bygda hadde vi ein butikk som mellom anna selde kvitevarer. Vi handla alltid kvitevarer der fordi vi visste at om det oppstod eit problem, var vedkomande på døra hos oss på dagen eller i løpet av dei neste par dagane. Var det noko som gjekk på garanti, ordna han opp. Nye varer vart levert og sett opp utan at vi trong vere heime. Dei gamle tok han med seg og leverte på avfallsplassen. Ja, vi visste at vi betalte noko meir, la oss sei 20% i høve dei rimelege kjedene der du er overleten til deg sjølv. Dei 20% ekstra var vel verd det. Med ungar i huset, kunne ikkje vaskemaskina stå. Det var gull verdt at den lokale kjøpmannen/reparatør var på plass kjapt. Du visste at du alltid vart godt ivareteken og vi var lojale.

La oss ta eit skrekkeksempel på ivaretaking av kunde av ein lokal bilforhandlar når eg var i slutten av ten-åra på 1980-talet. På den første bilen eg prøvde skjulte seljar problem med oljetrykket ved å dra choken litt ut slik at bilen gjekk på litt høgare tomgang og oljetrykket var innafor. Vart tilfeldig oppdaga når eg prata med ein mekanikar oppe ved stadion her. Ja, det har brent seg inn i minne. Dytta choken inn og oljelampa starta å blinke når bilen gjekk på rett tomgang. Eg burde aldri handla med forhandlaren, men eg trengde ein rimeleg bil og fann ein anna. Etter kvart kom ein lokal verkstad til at det var feil på styresnekka. Feilen var der ved kjøpet og etter mi oppfatning vart eg lurt sidan og måtte legge ut for ein reparasjon som skulle vore teke garanti. Bilforhandlaren tente litt på salet, men sidan har eg ikkje lagt att ei krone der. Ein kan spørje seg kven vart lurt til slutt i eit slik opplegg, eg eller forhandlaren som aldri har fått nokre av kronene eg og familien har handla bil for i løpet av snart 40 år. Brent barn skyr elden.

Skuffande

Eg kjøpte Hyundai Ioniq 6 i midten av desember 2023. Bilmerket valde eg fordi eg hadde oppfatning av at dei leverte botnsolid kvalitet. Å ta turen for service kvar 30 000 km og kanskje ei tilbakekalling var det eg hadde sett for meg.

Bilen har ikkje levd opp til forventingane. Det har vore for mykje feil og som følgje mykje bortkasta tid for meg. I slutten av november 2024 rauk første ICCU, bilen måtte hentast og stod over ein månad på verkstad. Når eg henta bilen, hadde ei pumpe starta å laga lyd. I påsken 2025 rauk ICCU nummer 2. Bilen er no på sin tredje ICCU. For å unngå at ICCU tek kvelden på ugunstig tid og stad, ladar eg aldri med vekselstraum når eg er på ferie eller turar.

No seinast har eg hatt problem med førarsete og knirking samt Android Auto og Apple Carplay (AA/AC). Mest det siste som er like stabilt som eit korthus. Samla sett er denne bilen den dårlegaste bilopplevinga eg har hatt med tanke på alle feil som har dukka opp. Neste bil blir ikkje koreansk.

500 km for å rette ein feil

Feil skjer, men kor godt blir eg som kunde ivareteken? Greit at eg har fått lånebil når bilen stod på verkstad i lengre tid. Men forhandlar er 125 km frå meg, ein veg. Oppstår det eit problem er det slik at eg må køyre bilen til forhandlar, dei må sjekke ut problemet og så får eg ein ny time seinare. Det betyr at det blir 2 turar tur/retur for å få fiksa ein feil, eller 2 * 2 * 125 km som er 500 km. Eg arbeidar og må ta meg heilt eller delvis fri kvar gong. Heldigvis har eg ein jobb og fagfelt som gjer eg kan arbeide kor som helst ifrå, men framleis er det snakk om 3,5 timar køyring per tur eller totalt 7 timar i bil fram og tilbake for å få retta ein feil. Forhandlaren har samarbeid med ein lokal verkstad på eit anna merke. Eg har forsøkt å få forhandlaren til å engasjere den lokale verkstanden til i det minste få gjort diagnostiseringa og med det spare meg for 3,5 timar køyretur og ta meg fri. Inga lukke så langt.

Kunde, ein kjeltring?

Service, skifte av høgtsitjande bremselys pga av fukt og knirkinga tok si tid og eg kom seint avgarde frå Førde. Allereie etter nokre 100 meter merka at knirkinga ikkje var fiksa, men eg hadde ei avtale eg måtte nå og kunne ikkje snu tilbake. Nok ein tur til Førde måtte påreknast, eg er lei.

På same tid sleit eg med ustabil AA/AC. Hadde valt å jobba vidare med det for å sjå om eg kunne løyse det sjølv. Er godt oppegåande på IKT med erfaring heilt tilbake til tidleg 1980-tal. Både Bluetooth- og Carplay-oppsett i bil og på telefon vart sletta gjentekne gonger for å starte frå botn av. Eit par omstartar av infotainmentsystem til bilen vart gjort i tilfelle noko hang, men alle forsøk var nyttelause. Nemnde det til forhandlar like før eg reiste frå service at eg sleit med AA/AC og fekk beskjed om at eg måtte ha rette kablar.

I veka før ny tur til Førde blei det gjort forsøk med både nye og gamle kablar eg har liggande. Mange gonger har eg drege ut og sett kablar i kontakten som støttar AA/AC. Det verste eller beste av alt er at AA/AC har vorte meir stabil. Det kan gå lengre tid mellom det kuttar. Det peikar tydeleg i retning av kontaktproblem i USB-porten på bilen. For å eliminere feilkjelder som kablane eller at det kontaktproblem i USB-C-kontakten på den nye telefonen, kjøpte eg Carlinkit Utra Mini 1 som eg set i USB-A-kontakten i bilen og får trådlaus AC eller AA. Etter testing i veka har det fungert betre, men eg kan høyre avvik i musikken, men AA/AC forsvinn ikkje så ofte. Med andre ord betre enn det som har vore, men ikkje friskmeldt. På turen til Førde fungerte AC i 100 km før det starta å svikte.

Forhandlar hadde ikkje greidd å få fram problemet med AA/AC. USB-A-porten kunne difor ikkje skiftast på garanti. Eg såg for meg fleire turar til Førde. I ettertid har eg kome på at eg har opplevd det same før. Allereie i 2024 peika eg på fukt i høgtsitjande bremselys integrert i ekstern spoiler. Heller ikkje då greidde dei å gjenskape problemet. Men i vår (2026), når bilen fekk skifta dekk lokalt, fekk eg klar beskjed at delen ikkje skulle vere slik og måtte skiftast. Eg dokumenterte med bilete og video i store mengder. Delen vart skifta saman med 60 000 km-servicen.

På returen starta problema etter vel 5 mil i Kjøsnes-tunellen og det var to gonger til at AA/AC kutta før eg var heime. Testa att på søndag 28.6 og ustabiliteten er tilbake for fullt, heilt frå eg starta bilen. Kom meg ikkje ut utkøyrsla før AA/AC kutta og var vanskeleg å få til å kopla til etterpå.

I ettertid ser eg ei kundehandsaming etter straffesaksmetoden: «All tvil skal kome tiltalte/bilen til gode». Med andre ord vil kunden aldri ha rett, alt skal bevisast slik at det aldri kan vere tvil. Har ei viss forståing med tanke på dyrare deler som f.eks. det høgtsitjande bremselyset integrert i spoiler, men ein USB-kontakt kan ikkje kosta skjorta å skifte. Kan den eller dei som har fastsett denne kundehandsaminga plassere seg i kunden sine sko og sjå det frå den vinkelen? Er vi kundar kjeltringar og svindlarar? Kva skjedde med at kunden har alltid rett? Eg blir fornærma av slike haldningar.

Noko å lære av Tesla?

Sidan eg var i Førde, stakk eg innom Tesla. Dei har ikkje krav om jamnleg service. Kupefilter kunne eg skifte sjølv. Dersom eg hadde problem med bilen eller det kunne vere snakk garantireparasjonar der bilen ikkje trong å løftast, ville det kome ein mobil mekanikar til meg for å sjekke og eventuelt skifte del(er). Det kan eg like, nett som den lokale leverandøren av kvitevarer. Hm, du tradisjonelle bilforhandlar, kvifor tilbyr min forhandlar ikkje dette?

Minner om at Tesla er det mestseljande merket i Noreg. Har dei tradisjonelle forhandlarane ikkje fått med seg det?

Læringspunkt

  • Neste bil må kunne ivaretakast nær der eg bur.
  • Tesla kan bli unntaket til regelen. Eg likar at ein mekanikar kan kome og fikse bilen, nett som den lokale butikken som kom og reparerte kvitevarene våre.

Lakselv til Magerøya

Etter å ha dekka rundt 1500 kilometer dei siste dagane, tok vi ein rolegare dag. Målet var å ta neste natt i Honningsvåg etter å ha vore på Nordkapp. Vi køyrde nordover langs Porsangerfjorden mot Olderfjord. Vi la merke til at havskodda låg tjukk i nord. For å unngå å vere på Nordkapp i tjukk skodde, valde vi å framskundet besøket til Havøysund med ein dag. I Smøfjord tok vi av mot Russelv og vidare til Havøysund. Avstikkaren er samla på 170 km tur/retur Smørfjord, det håpa vi ville gi skodda i nord meir enn nok tid til å lette.

Køyringa til Havøysund gjekk i variert landskap på gode vegar. Trafikken var ikkje den store, eg likar det når det ikkje er for stor trafikk. Sjølve Havøysund var ein plass med mykje aktivitet. I høve stadane vi hadde vitja dei to dagane virka det som ein plass med meir aktivitet og i same klasse som Båtsfjord. Godt var det å sleppe forfallet vi opplevde i Berlevåg og Vardø dagane før.

Tilbake i Smørfjord snudde vi nordover mot Nordkapp. Tåka i nord var borte. Vi passerte nokre campingbilar på vegen, men sidan vi var i siste del av mai var det ikkje store trafikken. Frå Honningsvåg var det det så godt som ikkje busstrafikk. Når eg vitja området i juni 2023 var det ein heilt anna aktivetet med fleire ti-talls bussar.

Ute på Nordkapp-platået tok dei no betalt for parkering. Kr 130 for 6 timar samt kr 10 per person i bilen. Sist eg var her var det gratis. Om eg minnes rett hadde det vore ei sak på at tilgang til Nordkapp-plattået kom under allemannsretten og ein ikkje kunne ta betalt for tilgang. Å setje opp nokre flyttbare gjerder, men ellles la det vere same grusen og steinen som sist synes eg var merkeleg. Greit om dei hadde asfaltert og laga plassen fin, men slik det var gjort no virka det som lureri. Eg forstår ikkje kvifor det no skal vere lov å ta betalt når det ikkje var lov tidlegare.

Det var litt folk rundt omkring, men i høve juni 2023 var det lite. Med sol og blå himmel kunne ein ikkje klage på er og utsikt. Vi såg så langt vi greidde. Temperaturen var fin. Likar det best når temperaturen er slik at ein kan ta på seg klede for å halde temperaturen.

Rett nedanfor platået fekk vi auge på ein kvitkval som symde dovent rundt, mest truleg god og mett. Etter ei stund med spassering, kiking på minnemerker, kunst og fotografering var det tid for returen. Vi køyrde del vel 3 mila til Honningsvåg og tok inn på hotell nede ved sjøkanten. Etter det vandra vi rundt i ein aktiv by med eit par hurtigruter liggande til kai. Seinare, medan eg etterfylte spylarveske på bilen, la eine båten frå kai og fløyta. Lyden frå skipsfløyta gjekk gjennom marg og bein og eg skvatt til.

På kvelden tok vi ein tur i byen for middag. Enda opp på ein serveringsstad der vi valde fiskesuppe. Vanlegvis når du får servert fiskesuppe er det mykje veske og fiskbitane ser du knapt. Men i suppen vi fekk servert i Honningsvåg var det masse kvitfisk. Kort og godt den beste fiskesuppen eg har ete. Der andre suppar er meir som eit slag på kjeften enn noko ein vert mett av, var fiskesuppen i Honningsvåg eit fullverdig måltid som metta godt. På returen til hotellet vart det tid til ein liten tur på puben som har tilhald i eitt av husa som tyskarane ikkje greidde å brenne ned når dei trakk seg tilbake med brent jords taktikk. Mange livlige nordlendingar var ute denne kvelden.

Varangerbotn til Lakselv

Vi forlot Varangerhalvøya og Varangerbotn med Lakselv som mål for dagen. På vegen skulle vi ut mot kysten og vitje Gamvik, Mehamn og Kjøllefjord. Samla sett litt over 500 km denne dagen. Første del av reisa tok oss tilbake til Tana bru som vi kryssa og snudde nordover langs vestsida av elveutløpet i retning Ifjord.

I Ifjord startar avstikkaren nordover mot Gamvik, Mehamn og Kjøllefjord. Veret var ikkje så fint som dagane før. Vi enda opp i mykje tåke i høgda. Her var det viktig å vere vaken og følgje med. Ein kunne risikere at rein kryssa vegen på eit ugunstig tidspunkt. Det vart også ein del nedbør i løpet av dagen.

Første korte stopp på turen var Gamvik. Ein plass som framstod meir som ein feriestad enn noko for fastbuande. Kanskje det hadde sett annleis ut om det hadde vore blå himmel og sol. Vergudane var ikkje på Gamvik sitt lag denne dagen. Etter besøket tok vi oss tilbake til Mehamn for lading av bil og lunsj. Dessverre var det ikkje mange serveringsstadar der. Enda opp på eit bakeri/konditori som ikkje på nokon måte kunne måle seg med tilsvarande i Båtsfjord. Det var ingen ting blant det avgrensa utvalet i disken som freista. Eg stod over og tok meg heller noko medbrakt.

Det vart ein liten runde i Mehamn som gav meg mykje av dei same inntrykka som Vardø og Berlevåg dagane før. Mehamn skal visst ha ei omfattande fiskeaktivitet, men den la eg ikkje merke til Såg at det var stadar for å henge opp fisk for tørking, men alle stativa var tomme. Eg la heller ikkje til overivrig aktivtet av sjøfuglar rundt industribygg i håp om å få tak i noko som dett av ved lossing av båtar. Heile Mehamn virka å vere i ein døs.

Etter nok eit skuffande stopp var det opp att i høgda for å ta turen ned til Kjøllefjord. I høve Gamvik og Mehamn gav Kjøllefjord eit meir positivt inntrykk. Her virke det å vere meir aktivet og ein større plass. Sjekka opp med Store Norske Leksikon og der er Kjøllefjord omtala som Finnmarks største fiskevær. Det forklarar mykje.

Med Kjøllefjord kryssa av, var det å ta seg tilbake til Ifjord for å gjere unna siste delen av reisa til Lakselv. Vi passerte nokre små stadar på vegen, men køyrde gjennom mykje natur og ødemark. Framme i Lakselv tok vi inn på hotell og åt ein betre middag på kvelden. Neste dag var planen å roe ned og ende opp i Honningsvåg etter ei vitjing på Nordkapp.

Nordre Varangerhalvøy

Siste del av Varangerhalvøy stod på planen i dag. Første stopp vart planlagt til Store Molvik, ei vik eit par mil frå Berlevåg. Vi tok oss eit par mil mot Tana bru og følgde Tana-elva på austsida nordover før vi etterkvart starta klatringa opp på platået. Vinteren prøvde framleis å halde seg fast, men var på vikande front. Oppe på fjellet tok vi av mot Kongsfjord og vidare til Berlevåg.

Vi passerte både Berlevåg og flyplassen før vi følgde grusvegen til Store Molvik. Vegen er vinterstengt, men var no opna. Om vinteren må du bruke snøscooter for å kome deg hit. Vegen hadde trengt å blir grusa opp etter vinteren, men i høve grusvegen i Pasvikdalen var den bra. Store Molvik bar preg av å vere feriehus og hytter.

Vi snudde tilbake til Berlevåg for ein pause og lading av bilen. Når vi passerte gjennom staden på meg til Store Molvik, la vi merke til at store mengde fulgar hekka på hustaka og industribygg. Rett over ladestasjonen var det ein god del leir. Eg var uroa for å verta angripen av fuglen medan vi var rundt bilen, men fuglane var rolege. Vi vandra inn i sentrum og såg oss rundt. Rekna med at bilen var godt nedskiten når vi kom tilbake, men nok ein gong tok eg feil.

Inntrykket eg sit att med er at Berlevåg har sett betre dagar, nett som Vardø. Usikker på kor mykje industri det er der, men når ein plass overlet hus og området til fuglane tyder det på at det ikkje er mykje aktivitet. Her var det ein Spar-butikk som vi handla litt i samt ein kafe/pub på andre side av gata, som ikkje var open. Kika på hus til sals i Berlevåg. Her var det eit med ny pris: kr 690 000. Fører du opp hus her, vil du aldri få att byggekostnaden. Nok eit eksempel på at Berlevåg har sett betre dagar.

Sidan ingen serveringsstad var open, måtte vi utsette toalettbesøket. Etter lading tok vi turen nedom kaien, eit par kilometer frå Berlevåg. Her er det bad og toalett for tungtransporten vi kunne nytte. Deretter var å koma seg tilbake via Kongsfjord og opp på fjellet. Kongsfjord var heller ikkje mykje å skryte av.

I motsetning til Berlevåg og Kongsfjord overraska Båtsfjord stort. Plassen er større og det var meir aktivitet her. Vi hadde sikta oss inn på konditoriet der og kjøpte kvar vår påsmurt foccia delt i to med mykje godt mellom delene. Omtalane på Google Maps kan eg skrive under på. Til dessert delte vi eit minst like godt kakestykke. Gode og mette tok vi ein liten rundtur i Båtsfjord før vi snudde sørover og tok ein avstikkar til Syltefjord. Som store Molvik bar plassen preg av å vere ein feriestad.

Eit lite sidespor til det vi har sett hittil. Finnmark må vere skrotnissens heimstad. Aldri før har eg sett så mange stadar der det på eigedomar var samla både køyretøy, anleggsmaskiner, jordbruksreiskap og båtar i ulike tilstandar av forfall.

Austre Varangerhalvøy

Etter å ha sett oss om og dekka alt i sørlege Varanger, var det på tide å gjere unna den nordlege delen. Vi kom til at vi ville ha Varangerbotn og hotellet 8 Seasons Hotel som base dei neste to nettene. Det er ikkje mogleg å dekke Varangerhalvøya på ein dag. For å besøke alle stadane må ein køyre rundt 1 000 km frå Kirkenes. Den første dagen sette vi av til å køyre ut Varangerfjorden til Hamningberg. Først måtte vi kome oss 120 km til Varangerbotn frå Kirkenes. Veret var litt grått på denne etappen. Det greit å minne dykk på distansane her i nord. Eit stykke utom Kirkenes står det eit skilt med Narvik 1079 km. Jepp, her oppe leikar ein ikkje distansar.

I Varangerbotn stoppa vi for å ta ein pause og lade bilen slik at vi var sikre på at vi hadde nok til å kome fram til og tilbake frå Hamningberg samt nokre avstikkarar, med andre ord over 320 km. Var innom hotellet før vi var tilbake i bilen og køyrde austover austover langs Varangerfjorden. Sola starta å titte fram og veret letta. Vi passerte Vadsø og haldt fram mot Vardø. Her tok vi tunnellen under sundet og dukka opp i byen. Køyrde rundt i den vesle byen og må sei at han bar preg av å vere sliten. Innimellom var det hus i dårleg forfatning og som var på veg å klappe i hop. Eit overraskande syn at tilstanden var slik, men vi skulle oppleve meir av slikt dei komande dagane. Leitte etter ein plass å ete i byen, men fann ingen stad. Virka som Vardø var i sin eigen døs denne dagen.

På turen frå Vardø til Hamningberg må du gjennom spesielle områder med steinar og berg som der laga står meir eller mindre vertikalt. Vegen er smal og vi tok det med ro. Møter du motgåande trafikk må du kunne stoppe i dei trangaste partia. Vi kom fram til Hamningberg i nydeleg solskin og tok lunsjen vår i enden av vegen. Hamningberg bar preg av å vere ein feriestad enn noko anna. Det stod att gamle hus og bygg der, men ingen næringsaktivtet.

Etter vandring, fotografering og matpause sette vi oss i bilen att og returnerte mot Varangerbotn. Køyringa gjekk nok ein gong greitt. Campingbilar slapp oss forbi og vi møtte heller ikkje mange. Eg er rimeleg sikker at i juli og august er trafikken ein heilt anna på denne vegen. På veg mot Vadsø var nedom eit par stadar og kika.

I Vadsø køyrde vi ein runde i byen før vi stoppa for ein softis. Deretter var det vel 5 mil tilbake på hotellet i Varangerbotn. Samla sett hadde vi klokka inn rundt 450 km denne dag. Eigaren av hotellet tok mot oss når vi kom tilbake og vi fekk tilbud om å delta på middag seinare. Det var ein slags samisk lapsksus med reinskjøt. Eit velkoment avbrekk i eit ellers stort tilbod av burgarar og frityrsteikt mat på serveringsstadane.

Pasvikdalen

Dagen hadde vi sett av til ein tur i Pasvikdalen og jammen brukte vi heile. Eg skulle gjerne hatt ein prat med fylkeskommunen som har ansvar for vegen. Dette er den absolutt verste fylkesvegen eg har køyrt i Noreg. Allereie etter å ha passert Bjørnevatn, byrja mistanken å brei seg. Det er 120 km frå Kirkenes inn til Grenseberget. Når navigasjonen på bilen viste at vi skulle bruke tett opp til 3 timar inn, var det noko som ikkje stemte.

Nokre mil inn Pasvikdalen kom vi til eit vegområde der ein jobba med å utbetra teleskade. Det var partier innover dalen der ein hadde utbetra vegen, men i det store og heile var det til lite. På returen forstod eg korleis den dårlege vegen var bygd opp. I vegarbeidområdet hadde dei greve opp eller fjerne masse på halvparten av vegbana i knappe 2 meters djup. Då såg eg at i praksis var asfalten lagt på jord. Her var det ingen pukk, singel, finare avrettingsmasse før asfalt. Det forklarte dei utallige søkka og kulene på den asfalterte vegen innover. Steinar sveller opp frå underlaget og jord søkk saman. Følgjer du ikkje godt med når du køyrer denne vegen, er eg nesten villig til å garantere at du vil øydelegge bilen. Ingen støtteverktøy i moderne bilar vil hjelpe deg. Full fokus på vegbana og lågare fart er einaste botemiddelet.

Frå Nyrud og dei siste to mila er det grusveg med innslag av parti med sand. Denne delen er enda verre enn den asfalterte delen. Krabbefart må til tider til for å unngå å botna ut. I august 2025 køyrde eg frå Sirkka til Enare i Finland. Omlag 6 mil var grusveg. I høve Pasvikdalen var grusvegen i Finland reine Autobahnen. Samla sett er eg overraska over kor dårleg Pasvikdalen er tilrettelagt. Treriksrøysa og dalen har, slik eg oppfatta det, vorte fokusert på som ein turistattraksjon, men fy faen! Du må nesten ha beltevogn for å kome fram. Kan legge til at nesten 6 timar i bil på dårleg veg merka eg på kroppen dagen etter.

Framme ved Grenseberget var det godt å starte å gå dei siste 5 km til Treriksrøysa. Det var sol, 18 grader og ein fin trekk. Fotturen til Treriksrøysa tek i rask gange 50 minutt. Stien er tydeleg i terrenget og over myrene er det lagt ut lange klopper du kan gå på. I motsetning til her på Vestlandet der du har val om å gå opp eller ned når du skal på tur, er terrenget flatt. Der det var grus og stein gjekk det an å småjogge. Men over dei store myrene var det vått og mykje vatn. Til tider var det så mykje vatn at det gjekk opp på ankelen. Låge fjellsko eller joggesko er ikkje rett fottøy om du vil unngå å bli våt på føttene. Kan legge til at skoa stanka Pasvikmyr etter turen og vart forvist til å stå ute dagane etterpå.

Framme ved Treriksrøysa vart det ein pause med drikke og fotografering. Når eg starta å pakke ned for returen, kom eit par rekruttar/grensevakter med full oppakning inkludert våpen og skarpe skot. Slo av ein hyggeleg prat med dei før myggen vart for nærgåande og eg returnerte til bilen. Tek du same turen, rekn med å bruke 4 timar frå Kirkenes til Treriksøysa og det same tilbake.

Karasjok til Grense Jacobselv og Kirkenes

Vi starta tidleg nå Noregs nasjonaldag, 17. mai. Målet for dagen var Kirkenes. Her hadde vi planlagt to netter for å vitje heile området sør for Varangerfjorden. Vi holdt oss i Noreg og følgde Tanaelva til Tana bru. Det er kortare å køyre gjennom Finland til Neiden og vidare mot Kirkenes, men skal ein sjå Finnmark, held ein seg i Finnmark.

Flott å køyre langs elva når det omtrent ikkje er trafikk. Innimellom hoppa både bilen og telefonen over på det finske telenettet. Brått hadde klokka bykst fram ein time for noko seinare returnere til norsk telenett og klokkeslett. Vi sikta oss inn på Varangerbotn for lading og ein matbit. Rett før Tana bru kom vi etter ein utanlandsk campingbil som køyrde i sitt rolege tempo. Forserte han raskt like etter brua. Store bilar likar eg ikkje ligge bak når eg ser meg om.

Frå Tana bru er det 2 mil og når vi kom fram til Tesla-ladarane stod det to danske bilar der. Merkeleg nok hadde ein Tesla parkering på langs og sperra ein ladar. Ishavsveien/Kople sine ladarar var ledig og eg tok den kraftigaste. Det tok ikkje lange tiden å toppe opp bilen, liten matbit og handling. Vi heldt fram turen mot Kirkenes, 120 km frå Varangerbotn. På vegen kom vi til at vi kunne ta turen ut til Grense Jacobselv før vi køyrde til Kirkenes. Eit lite stopp på Hesseng for å vaske ruta før vi sette avgårde mot Storskog og grenseovergangen til Russland. Etter eit lite fotostopp tok vi av og køyrde heilt ut til Grense Jacobselv for ein lenger pause der. Veret var bra med lite vind. Bøljer slo dovent inn mot land.

På returen såg eg over elva til Russland. Eg var sikker på at eg såg meir tak (på bygg) enn i 2023. Russarane hadde bygd opp noko. Når vi kom heim att frå reisa, såg over videoen frå Grense Jacobselv 2023. Ryggmargrefleksen min hadde stemt, det var mindre tak på russisk side i 2023. Det er ikkje meir enn ei veke sidan NRK hadde ein artikkel om at Russland rustar opp langs grensa mot Europa. Mine observasjonar ser ut til å ha vore korrekte.

På returen, ved Tårnet, måtte vi stoppe og køyre ut til sida. Mot oss kom eit 17. mai-tog med millitært personell i føringa og lokalbefolkningen følgjande. Dei var på veg til eit forsamlingshus nokre 100 meter bak oss. Flagga frå eine sida av flaggborga strauk seg over bilen.Deretter var det å halde fram mot Kirkenes og hotellet for å få seg rom for to dagar.

Vi tok også ein tur rundt i Kirkenes litt seinare. På veg inn hadde vi lagt merke til det flotte, nye sjukehuset. No tok vi turen ut til området der det gamle ligg og køyrde rundt. På returen tok vi turen opp til minnesmerke frå frigjeringa av Finnmark ved hjelp av russarane. Ferske blomster var utplassert og protestbilen, Fuck Putin, stod der som ein protest mot Russland sin urettmessige krig mot Ukraina og tidlegare anektering av Krim. Seinare på dagen vart det ein tur i sentrum for ein betre middag. Neste dag stod Pasvikdalen og Treriksrøysa på planen.

Frå Luleå over Finnmarksvidda til Karasjok

Veret var nydeleg når vi sette avgårde frå Luleå. Planen var å køyre til Kautokeino og overnatte der. Vi følgde vegen mot Haparanda i eit godt stykke, men først ein liten sidehistorie. Eg har ein GoPro Hero 7 Black hengande i frontruta. For dykk som ikkje veit det, GoPro-kamera har berre ein maksimal arbeidstemperatur på 35 varmegrader!! Ja, det var like overraskande for meg som for deg. Eit actionkamera som ikkje tåler varme. Etter kort tid fekk kameraet eit par heteslag i sola. Når eg fekk endra luftstraumen til å blese kald luft opp langs frontruta, gjekk det bra resten av dagen.

Ved Töre tok vi nordover mot Pajala. Å køyre i Sverige er noko anna enn Noreg. Her er det godt tilrettelagde vegar og fornuftige fartsgrenser. Sporadisk kan du køyre innom ei bygd med redusert fartsgrense og ulike former for fartsdemparar. Det er unntaket, i Noreg er det regelen. Med både 90 og 100 km/t på landsbygda går det raskt å koma seg nord til Pajala. Frå her sikta vi oss inn på grenseovergangen til Kolhari.

Ved brua, på svensk side i Kaunisjoensuu, ligg det ein landhandel med det meste samt ladarar for elbilar. Eit naturleg stopp for å fylle på bilen og nyte ein is i sola. Eg ringde hotellet i Kautokeino og fekk telefonsvarar at hotellet hadde stengt for helga. Det var berre å ringe Karasjok og høyre om dei hadde ope og rom ledig frå 16. til 17. mai. Hotellet var ope og dei hadde ledige rom, det var berre å komme.

Vi registrerte at det var mange finnar som kom til butikken i Sverige for å handle. Eg kan forstå det. Inntrykket mitt frå både 2023 og Finland rundt i august 2025 er at det er dyrare i Finland enn i Sverige. Haparanda, like ved grensa i Botnvika, har mange store handlesenter for å lokke finnane over. Nett som handlesentera sørom Svinesund som lokkar nordmennen over.

Vi kryssa brua og køyrde inn i Kolari og vidare nordover langs grensa mellom Sverige og Finland. På veg nordover beit vi merke til ulike endingar på stadnamn og fekk dei oversett til norsk. No kan eg ørlite meir enn å telje til tre på finsk. Transportetappen i Finland var like udramatisk som i Sverige. Berre passe på å ta til høgre i Palojoensuu for å kome seg inn i Noreg sør om Kautokeino og ikkje enda opp i Skibotn.

Vi kryssa inn i Noreg og med ein gong gav vidda meg eit heilt anna inntrykk enn i juni 2023. No var lauvet på trea ikkje sprotte. Vi kunne sjå vidare og lengre i landskapet som var delvis dekka av snø. Illusjonen min før 2023 var at vidda var nokonlunde naken for vegetasjon, men seint i juni 2023 var det overraskande mykje lauvskog syntes eg. No når skogen var snau og eg fekk snø inn i bilete, kan eg sjå meir for meg dei stor vidde med sporadisk vekster som stikk opp frå snøen.

I Kautokeino vart det ein siste stopp for lading, kiking på ungars fotballkamp samt kvar si vaffel med syltetøy. Etter stoppen tok vi oss ein avstikkar ut på vidda mot Bidjovagge. Vegen var dårleg og vi køyrde ikkje meir enn omlag ei mil til dei siste busetningane. Det var ikkje freistande å køyre til endes til eit gruveområdet i grenseområdet mellom Troms og Finnmark.

Vi snudde tilbake til Kautokeino og haldt fram over vidda til Karasjok, ein plass med ca 5000 innbyggarar. Det blei nokre nokre mil lengre køyreetappe denne dagen, men bagatellmessig med tanke på distansar her nord. Vi tok ein liten rundttur i Karasjok etter hå ha sjekka inn. Seinare gjekk vi tur i sentrum. Karasjok er ikkje store plassen, Sogndal i Sogn har eit større sentrum og er for den del ein større plass.