Tok sigeren på forskot

På laurdag vart det på russiske nettstedet ria.ru publisert ein artikkel som hylla sigeren over Ukraina. Eg er vel rimeleg sikker på at dette var ein ferdigskriven artikkel i god tid før som låg til publisering, men so går ikkje alt som planlagt og ein gløymer å fjerne artikkelen. Han ligg på internettarkivet her. Teksten avslører baktankane for invasjonen, ein skal gjenopprette noko tilsvarande det gamle Sovjetunionen. Generelt sett er artikkel rein propaganda og lovprising som ein forventar i eit autoritært regime. Eg legg ut ein Google Translate-versjon av artikkelen her:

Offensiven til Russland og den nye verden

Petr Akopov

En ny verden blir født foran øynene våre. Russlands militæroperasjon i Ukraina har innledet en ny æra – og i tre dimensjoner på en gang. Og selvfølgelig, i den fjerde, interne russisk. Her starter en ny periode både i ideologi og i selve modellen av vårt sosioøkonomiske system – men dette er verdt å snakke om separat litt senere.

Russland gjenoppretter sin enhet – tragedien i 1991, denne forferdelige katastrofen i vår historie, dens unaturlige forskyvning, er overvunnet. Ja, til en stor pris, ja, gjennom de tragiske hendelsene i en virtuell borgerkrig, for nå skyter brødre, atskilt ved å tilhøre den russiske og ukrainske hæren, fortsatt på hverandre, men det vil ikke være mer Ukraina som anti-Russland. Russland gjenoppretter sin historiske fylde, samler den russiske verden, det russiske folket sammen – i sin helhet av storrussere, hviterussere og smårussere. Hvis vi hadde forlatt dette, hvis vi hadde latt den midlertidige splittelsen ta tak i århundrer, så ville vi ikke bare forråde minnet om våre forfedre, men også blitt forbannet av våre etterkommere for å tillate oppløsningen av det russiske landet.

Vladimir Putin har, uten en dråpe overdrivelse, påtatt seg et historisk ansvar ved å bestemme seg for ikke å overlate løsningen av det ukrainske spørsmålet til fremtidige generasjoner. Tross alt vil behovet for å løse det alltid forbli hovedproblemet for Russland – av to hovedgrunner. Og spørsmålet om nasjonal sikkerhet, det vil si opprettelsen av anti-Russland fra Ukraina og en utpost for Vesten for å legge press på oss, er bare den nest viktigste blant dem.

Det første ville alltid være komplekset til et splittet folk, komplekset av nasjonal ydmykelse – da det russiske huset først mistet en del av grunnlaget (Kiev), og deretter ble tvunget til å forsone seg med eksistensen av to stater, ikke én, men to folk. Det vil si enten å forlate historien deres, være enig med de vanvittige versjonene om at «bare Ukraina er det virkelige Russland», eller å skjære tenner hjelpeløst og huske tidene da «vi mistet Ukraina». Å returnere Ukraina, det vil si å vende det tilbake til Russland, ville bli mer og mer vanskelig for hvert tiår – omkoding, avrussifisering av russere og oppfordring til ukrainske smårussere mot russere ville få fart. Og i tilfelle konsolideringen av den fulle geopolitiske og militære kontrollen av Vesten over Ukraina, ville dets retur til Russland bli fullstendig umulig – det ville måtte kjempe for det med Atlanterhavsblokken.

Nå er dette problemet borte – Ukraina har returnert til Russland. Dette betyr ikke at statens status vil bli avviklet, men den vil bli reorganisert, reetablert og returnert til sin naturlige tilstand i en del av den russiske verden. Innenfor hvilke grenser, i hvilken form vil alliansen med Russland bli konsolidert (gjennom CSTO og Den eurasiske union eller unionsstaten Russland og Hviterussland)? Dette vil bli avgjort etter at slutten er satt inn i historien til Ukraina som anti-Russland. I alle fall går perioden med splittelsen av det russiske folket mot slutten.

Og her begynner den andre dimensjonen av den kommende nye æra – den gjelder Russlands forhold til Vesten. Ikke engang Russland, men den russiske verden, det vil si tre stater, Russland, Hviterussland og Ukraina, som opptrer i geopolitiske termer som en helhet. Disse relasjonene har gått inn i en ny fase – Vesten ser Russlands retur til sine historiske grenser i Europa. Og han er høylydt indignert over dette, selv om han i dybden av sjelen må innrømme for seg selv at det ikke kunne vært annerledes.

Trodde noen i de gamle europeiske hovedstedene, i Paris og Berlin, seriøst at Moskva ville gi opp Kiev? At russerne for alltid vil være et splittet folk? Og samtidig når Europa forenes, når den tyske og franske eliten prøver å ta kontroll over europeisk integrasjon fra angelsakserne og samle et forent Europa? Å glemme at foreningen av Europa ble mulig bare takket være foreningen av Tyskland, som fant sted i henhold til den gode russiske (om enn ikke særlig smarte) viljen. Å sveipe etter det også på russisk land er ikke engang høyden på utakknemlighet, men av geopolitisk dumhet. Vesten som helhet, og enda mer Europa spesielt, hadde ikke styrke til å holde Ukraina i sin innflytelsessfære, og enda mer til å ta Ukraina for seg selv. For ikke å forstå dette måtte man bare være geopolitiske tullinger.

Mer presist var det bare ett alternativ: å satse på den videre kollapsen av Russland, det vil si den russiske føderasjonen. Men at det ikke fungerte burde vært klart for tjue år siden. Og allerede for femten år siden, etter Putins München-tale, kunne til og med døve høre – Russland er på vei tilbake.

Nå prøver Vesten å straffe Russland for det faktum at de vendte tilbake, for ikke å rettferdiggjøre planene sine om å tjene på dets bekostning, for ikke å tillate utvidelse av det vestlige rommet mot øst. I et forsøk på å straffe oss, tror Vesten at forholdet til det er av avgjørende betydning for oss. Men slik har det ikke vært på lenge – verden har endret seg, og dette er godt forstått ikke bare av europeere, men også av angelsakserne som styrer Vesten. Ikke noe vestlig press på Russland vil føre til noe. Tap fra sublimering av konfrontasjon vil være på begge sider, men Russland er klar for dem moralsk og geopolitisk. Men for Vesten selv medfører en økning i graden av konfrontasjon enorme kostnader – og de viktigste er slett ikke økonomiske.

Europa, som en del av Vesten, ønsket autonomi – det tyske prosjektet med europeisk integrasjon gir ikke strategisk mening samtidig som den opprettholder den angelsaksiske ideologiske, militære og geopolitiske kontrollen over den gamle verden. Ja, og det kan ikke lykkes, for angelsakserne trenger et kontrollert Europa. Men Europa trenger selvstyre også av en annen grunn – i tilfelle statene går inn i selvisolasjon (som følge av økende interne konflikter og motsetninger) eller fokuserer på Stillehavsregionen, der det geopolitiske tyngdepunktet beveger seg.

Men konfrontasjonen med Russland, som angelsakserne trekker Europa inn i, fratar europeerne til og med mulighetene for uavhengighet – for ikke å snakke om det faktum at Europa på samme måte prøver å innføre et brudd med Kina. Hvis nå atlantisistene er glade for at den «russiske trusselen» vil forene vestblokken, så kan de i Berlin og Paris ikke unngå å forstå at etter å ha mistet håpet om autonomi, vil det europeiske prosjektet rett og slett kollapse på mellomlang sikt. Det er grunnen til at uavhengigsinnede europeere nå er fullstendig uinteressert i å bygge et nytt jernteppe på sine østlige grenser – og innser at det vil bli en innhegning for Europa. Hvis århundre (mer presist, et halvt årtusen) med globalt lederskap er over i alle fall – men ulike alternativer for fremtiden er fortsatt mulige.

Fordi konstruksjonen av en ny verdensorden – og dette er den tredje dimensjonen av aktuelle hendelser – akselererer, og dens konturer er mer og tydeligere synlige gjennom det brede dekket av angelsaksisk globalisering. En multipolar verden har endelig blitt en realitet – operasjonen i Ukraina er ikke i stand til å samle andre enn Vesten mot Russland. Fordi resten av verden ser og forstår utmerket godt – dette er en konflikt mellom Russland og Vesten, dette er et svar på den geopolitiske ekspansjonen til atlantisistene, dette er Russlands retur av sitt historiske rom og sin plass i verden.

Kina og India, Latin-Amerika og Afrika, den islamske verden og Sørøst-Asia – ingen tror at Vesten leder verdensordenen, langt mindre setter spillereglene. Russland har ikke bare utfordret Vesten, det har vist at æraen med vestlig global dominans kan betraktes som fullstendig og endelig over. Den nye verden vil bygges av alle sivilisasjoner og maktsentre, naturligvis sammen med Vesten (forent eller ikke) – men ikke på dets premisser og ikke i henhold til dets regler.

Sovjetunionen var ikkje død

Eg er sopass gamal at eg har opplevd den kalde krigen og 80-talet med Glasnost og Perestrojka. Jarnteppe fall og minnet om Berlinmuren sitt fall er brent inn i mitt minne for all tid. Boris Jeltzin hugsar eg som ein vodkaglad narr. Gro Harlem Brundtland og dronning Sonja vart kalla for jordbær med fløte. Greit nok med nokre feilskjer når ein går frå fleire hundre år med totalitære regimer i form av tsar- eller kommunismevelde. Alle einevelder er like gale som dei andre. Om det er nazisme, fasisme, kommunisme osv., skjer eg alle over ein kam. Demokrati er den einaste formen for styresett uansett kor ubehageleg det er for den som ikkje får viljen sin. Det eg synes er er merkeleg er at Jeltzin peika ut Putin som sin arvtakar. Allereie her burde alarmklokkene kima, men i dag er alt så mykje klarare.

Putin sitt rotfeste, som gamal KGB og FSB-agent, er før 80-talet, han vil gjenopplive Sovjetunionen. Om du tek for deg Google Maps, utfordrar eg deg til å finne ein gamal del av Sovjetunionen som i dag er eit velfungerande demokrati. Baltikum treng du ikkje tenke på. Ta for deg alle land som inkluderer Russland og landområder sør og aust for Baltikum. Eg trur du vil slite med å finne velfungerande demorakti.

Ukraina er ein verkebyll som ein del av den gamle Sovjetunionen. Dei ville snu seg mot EU og bli medlem i NATO. I 2014 tok Russland tilbake Krim-halvøya. No er Putin på veg til å erstatte eit demokatisk valt leiarskap med eit Russland-venleg leiarskap. Med andre ord erstatte demokrati med einevelde. Ringen er slutta og Sovjetunionen er så godt som reetablert, men kva med Warszawapakten. Kva er det neste? Eg ser jokeren i Kalingrad som er inneklemt mellom Litauan og Polen. Kva for tankar Putin har for Kalingrad kan ein fundere på.

Brot på ytringsfridom?

Amazon fekk nok av Parler sin brot på deira vilkår og avslutta oppdraget med å drifta fundamentet til tenesta.

  • Er dette brot på ytringsfridomen?

La oss sjå litt på første tillegget (first amendment) til grunnlova i USA:

Congress shall make no law respecting an establishment of religion, or prohibiting the free exercise thereof; or abridging the freedom of speech, or of the press; or the right of the people peaceably to assemble, and to petition the Government for a redress of grievances.

Amazon, eit privat aksjeselskap, er ikkje bunden av første tillegget til grunnlova. Det er kongressen, lovgivarane, som ikkje skal lage lover som skrenkar inn fridomen til å ytra seg.

Sjå på Amazon som ein bar. Her kjem det inn folk som vert servert. Nokon vert fulle, høglytte, yppar til kamp eller blir for pågåande mot f.eks. det motsette kjønn. Som eigar av baren har du visse reglar som må følgjast. Når ein gjest ikkje føl reglane, vert vedkomande bortvist frå baren.

Monty Python, kor vart de av?

Eg trudde ikkje mine eigne øyre eller auge når eg såg dette innslaget på CNN:

I Storbritannia er det innført ein ny regel som forbyr reklame å spele på stereotypar av kjønn eller kjønnsmøster ein meiner kan vere skadande eller vesentleg krenkande. Tanken bak er at innbyggarane ikkje skal føle seg bundne i kjønnsrollemønster, men eg stiller spørsmål om slike reglar kan handhevast sidan dei virkar for lite objektive. Forbudet mot desse to reklamefilmane forstår ikkje eg, men det viser at eg som mann ikkje blir krenka. Eg har humor.

I reklamen for smørjeosten er det to nybakte familiefedre som forgløymer seg litt. Dei set ungane på eit saktegåande transportbelte for matrettar som går rundt i lokalet når dei blir frista av eit par skiver og nyt eit par bitar. Ifølgje intervjuobjekt fekk reklamen 130 klager forbi ein meinte reklamen spelte på at menn ikkje kunne ta vare på ungar. Ein kan ikkje spele på slike stereotypar at menn eller for den del kvinner ikkje kan ta vare på sine ungar….

  • Kven har ikkje forgløymt seg litt med ungane rundt seg?

I den andre reklamen for VW e-Golf la eg ikkje merka til at det utfordra stereotypar. Det er tre illustrasjonar på det å flytte grenser. I den første ser ein det eg oppfattar som eit par i eit telt. Kvinna søv og mannen lukkar teltet medan kamera zoomar ut, slik at vi ser at teltet heng i ein vertikal fjellvegg. I den andre scena ser vi to karar i ein romstasjon som flyt vektlaust rundt medan dei arbeidar. I den siste ser vi ein mannleg idrettsutøvar med kunstig fot som hoppar lengde. Som ei avslutning på desse tre scene kjem teksten «we can achieve anything» fram. Deretter endrar det seg til bilete av ei kvinne som sit på ein parkbenk, ved ein veg og les ei bok. Ved sida av ho står ei barnevogn. I bakgrunn kjem ein VW e-Golf inn i bilete, lydlaust, og glir forbi uten at kvinna ser på bilen. I etterkant løfter ho blikket som om ho har registrert eit vindsus av at noko som passerte. Det er stille ellers. Ungen i barnevogna vaknar ikkje. Alt er harmonisk og roleg og ein klipper til bilen som paserte med teksten «The 100% electric e-Golf». Eg sit og lurer på kva som var problemet med reklamen.

  • Kan nokon fortelje meg kva for skadeleg kjønnsrollemønster annonsa spelte på?

Eg trudde at Monty Python hadde løyst opp i den attekneppa haldninga i Storbritannia for lenge sidan. Det er tydeleg at Storbritannia på nytt treng nokon som kan harsellere med stereotypar og kome med ironiske og satiriske spark i alle retningar.

Vil du vera med, ikkje sov …!

Eg registrerer at (lokal)pressa klagar på reduksjon av distribusjon sidan ein reduserer postomberinga. Eit lett gjenkjenneleg parti heng seg på denne klagesangen. Men det er ikkje slik at alt skal vere slik det var. Postombering var ein gong i tida viktig. Alt vi fekk av informasjon kom på papir: Postkort, brev, reklame, rekningar, aviser, ukeblad, magasin, teikneseriar osv. Av det eg har lista opp er det berre litt reklame som kjem i postkassen min. Postkort og brev sender eg ikkje. E-post, chat, SMS og ein telefon i ny og ne har teke over dei siste 20 åra. Er det noko viktig frå det offentlege får eg post i den Digitale Postkasse. Skattemeldinga ligg i Altinn. Rekningar kjem på e-post eller i nettbanken. Ein kan ikkje oppretthalde tenester berre for at det er kjekt. Like lite som ein kan satse på at bensin og diesel vil være alternativet i framtida. Alt er i endring heile tida.

For min del består post i å bere reklamen frå postkassen og kanskje nett sjå over han før eg legg han i den blå/papir papirbosset når eg kjem heim, etter ein 200 meters gåtur. Ja, eg kunne ha sett opp ein klisterlappe på postkassen, men det virkar som dette løyser seg sjølv.

I eit miljø- og for den del økonomiperspektiv er det ikkje forsvarleg at vi på død og liv skal behalde ein ombering kvar dag. Bilane blir meir miljøvenlege, men kvifor skal vi fylle vegane med bilar som berre flyttar luft. Papir er ikkje lenger det primære «transportmiddel» for informasjon. Eg ser det som tullete å trykke informasjon på papir berre for å kaste det i søppelet. Den digitale alderen er over oss og nokre mediehus har teke omsyn til dette, jf. Nettavisen og lokalt Porten i Årdal.

Dei som sit att på gjerdet er dei gamle tradisjonelle, konservative bakstrevarane. Greit nok at dei har fått appar til å lese avisene på, men på eit nettbrett er det ikkje bra. Det er heller ikkje bra på e-pages.dk på PC. Intet er designa med digital presentasjon i tankane. Dei tvingar deg til avis-formatet som det skal zoomast på. Når du skal over i artikkelmodus, blir presentasjonen elendig. Det verste eg veit er animerte billedseriar som blafrar forbi i artikkelen. Eg saknar ein spaltelayout som gjer at det er lett å lese fordi auga ikkje treng å bevege seg over heile nettbrettet. Små artiklar og meldingar blir merkeleg presenterte. Appane ber preg av det vi kallar «venstrehåndsarbeid» og brukaropplevinga blir deretter. Eg vil vere så frekk å hevde at det virkar som dei brukar dårlege løysingar som verkemiddel til å få med seg abonnentane i klagesongen sin.

Den tradisjonelle pressa må ta seg i nakken og tilpassa seg istadenfor å gråte over ei tapt tid. Slik dei turer fram no grev dei si eiga grav. Istadenfor å tilpasse seg tida, grev dei skyttargraver og stablar sandsekker i ein krig som er fånyttes.

Musikk og filmindustrien var trege på avtrekkaren rundt tusenårskiftet, men med Spotify, Tidal, Netflix, iTunes, Google Play og utallige kanalar som gir deg tilgang til store bibliotek når det passar deg har det vorte svært bra. Ingen saknar videosjappa og movieboxen frå 80-talet, eller?

Kor langt kan eit land søkke?

Tenkte eg skulle skrive vel og lenge om kva eg meiner om ein verdsleiar, men eg orkar ikkje. Kvar ein oppegåande person skjønar kva eg meinar. For at det ikkje skal dukke opp i søk nemner eg ikkje namn.

Det er ein person som skulle tilsette dei beste av dei beste, handsamar sine medarbeidar og etatar som drit, undergrev den frie pressa. Gamle alierte, som har kjempa side om side med landet i konfliktar, naboar og handelspartnarar er svikarar. Despotar og diktatorar vert klappa på skuldra og sett opp til.

Personen har ein diktator i magen og formidlar løgn og propaganda som går det tredje rikets leiar og propagandaminister ein høg gang. Mogleg eg ser eit snev av raseidelogi også. Partiet vedkomande representerer har kapitulert. Med mindre representanten ikkje tek attval, er dei redusert til ein gjeng med virvellause dyr.

Eg hadde aldri trudd dette om landet, men eg innser at eit kvart land kan skli over i det autoritære når tilhøva er til stades. Det viser kor viktig det er for alle å stemma ved val. Du veit aldri når demokratiet blir utfordra og om det kan gå tapt.