På laurdag vart det på russiske nettstedet ria.ru publisert ein artikkel som hylla sigeren over Ukraina. Eg er vel rimeleg sikker på at dette var ein ferdigskriven artikkel i god tid før som låg til publisering, men so går ikkje alt som planlagt og ein gløymer å fjerne artikkelen. Han ligg på internettarkivet her. Teksten avslører baktankane for invasjonen, ein skal gjenopprette noko tilsvarande det gamle Sovjetunionen. Generelt sett er artikkel rein propaganda og lovprising som ein forventar i eit autoritært regime. Eg legg ut ein Google Translate-versjon av artikkelen her:

Offensiven til Russland og den nye verden

Petr Akopov

En ny verden blir født foran øynene våre. Russlands militæroperasjon i Ukraina har innledet en ny æra – og i tre dimensjoner på en gang. Og selvfølgelig, i den fjerde, interne russisk. Her starter en ny periode både i ideologi og i selve modellen av vårt sosioøkonomiske system – men dette er verdt å snakke om separat litt senere.

Russland gjenoppretter sin enhet – tragedien i 1991, denne forferdelige katastrofen i vår historie, dens unaturlige forskyvning, er overvunnet. Ja, til en stor pris, ja, gjennom de tragiske hendelsene i en virtuell borgerkrig, for nå skyter brødre, atskilt ved å tilhøre den russiske og ukrainske hæren, fortsatt på hverandre, men det vil ikke være mer Ukraina som anti-Russland. Russland gjenoppretter sin historiske fylde, samler den russiske verden, det russiske folket sammen – i sin helhet av storrussere, hviterussere og smårussere. Hvis vi hadde forlatt dette, hvis vi hadde latt den midlertidige splittelsen ta tak i århundrer, så ville vi ikke bare forråde minnet om våre forfedre, men også blitt forbannet av våre etterkommere for å tillate oppløsningen av det russiske landet.

Vladimir Putin har, uten en dråpe overdrivelse, påtatt seg et historisk ansvar ved å bestemme seg for ikke å overlate løsningen av det ukrainske spørsmålet til fremtidige generasjoner. Tross alt vil behovet for å løse det alltid forbli hovedproblemet for Russland – av to hovedgrunner. Og spørsmålet om nasjonal sikkerhet, det vil si opprettelsen av anti-Russland fra Ukraina og en utpost for Vesten for å legge press på oss, er bare den nest viktigste blant dem.

Det første ville alltid være komplekset til et splittet folk, komplekset av nasjonal ydmykelse – da det russiske huset først mistet en del av grunnlaget (Kiev), og deretter ble tvunget til å forsone seg med eksistensen av to stater, ikke én, men to folk. Det vil si enten å forlate historien deres, være enig med de vanvittige versjonene om at «bare Ukraina er det virkelige Russland», eller å skjære tenner hjelpeløst og huske tidene da «vi mistet Ukraina». Å returnere Ukraina, det vil si å vende det tilbake til Russland, ville bli mer og mer vanskelig for hvert tiår – omkoding, avrussifisering av russere og oppfordring til ukrainske smårussere mot russere ville få fart. Og i tilfelle konsolideringen av den fulle geopolitiske og militære kontrollen av Vesten over Ukraina, ville dets retur til Russland bli fullstendig umulig – det ville måtte kjempe for det med Atlanterhavsblokken.

Nå er dette problemet borte – Ukraina har returnert til Russland. Dette betyr ikke at statens status vil bli avviklet, men den vil bli reorganisert, reetablert og returnert til sin naturlige tilstand i en del av den russiske verden. Innenfor hvilke grenser, i hvilken form vil alliansen med Russland bli konsolidert (gjennom CSTO og Den eurasiske union eller unionsstaten Russland og Hviterussland)? Dette vil bli avgjort etter at slutten er satt inn i historien til Ukraina som anti-Russland. I alle fall går perioden med splittelsen av det russiske folket mot slutten.

Og her begynner den andre dimensjonen av den kommende nye æra – den gjelder Russlands forhold til Vesten. Ikke engang Russland, men den russiske verden, det vil si tre stater, Russland, Hviterussland og Ukraina, som opptrer i geopolitiske termer som en helhet. Disse relasjonene har gått inn i en ny fase – Vesten ser Russlands retur til sine historiske grenser i Europa. Og han er høylydt indignert over dette, selv om han i dybden av sjelen må innrømme for seg selv at det ikke kunne vært annerledes.

Trodde noen i de gamle europeiske hovedstedene, i Paris og Berlin, seriøst at Moskva ville gi opp Kiev? At russerne for alltid vil være et splittet folk? Og samtidig når Europa forenes, når den tyske og franske eliten prøver å ta kontroll over europeisk integrasjon fra angelsakserne og samle et forent Europa? Å glemme at foreningen av Europa ble mulig bare takket være foreningen av Tyskland, som fant sted i henhold til den gode russiske (om enn ikke særlig smarte) viljen. Å sveipe etter det også på russisk land er ikke engang høyden på utakknemlighet, men av geopolitisk dumhet. Vesten som helhet, og enda mer Europa spesielt, hadde ikke styrke til å holde Ukraina i sin innflytelsessfære, og enda mer til å ta Ukraina for seg selv. For ikke å forstå dette måtte man bare være geopolitiske tullinger.

Mer presist var det bare ett alternativ: å satse på den videre kollapsen av Russland, det vil si den russiske føderasjonen. Men at det ikke fungerte burde vært klart for tjue år siden. Og allerede for femten år siden, etter Putins München-tale, kunne til og med døve høre – Russland er på vei tilbake.

Nå prøver Vesten å straffe Russland for det faktum at de vendte tilbake, for ikke å rettferdiggjøre planene sine om å tjene på dets bekostning, for ikke å tillate utvidelse av det vestlige rommet mot øst. I et forsøk på å straffe oss, tror Vesten at forholdet til det er av avgjørende betydning for oss. Men slik har det ikke vært på lenge – verden har endret seg, og dette er godt forstått ikke bare av europeere, men også av angelsakserne som styrer Vesten. Ikke noe vestlig press på Russland vil føre til noe. Tap fra sublimering av konfrontasjon vil være på begge sider, men Russland er klar for dem moralsk og geopolitisk. Men for Vesten selv medfører en økning i graden av konfrontasjon enorme kostnader – og de viktigste er slett ikke økonomiske.

Europa, som en del av Vesten, ønsket autonomi – det tyske prosjektet med europeisk integrasjon gir ikke strategisk mening samtidig som den opprettholder den angelsaksiske ideologiske, militære og geopolitiske kontrollen over den gamle verden. Ja, og det kan ikke lykkes, for angelsakserne trenger et kontrollert Europa. Men Europa trenger selvstyre også av en annen grunn – i tilfelle statene går inn i selvisolasjon (som følge av økende interne konflikter og motsetninger) eller fokuserer på Stillehavsregionen, der det geopolitiske tyngdepunktet beveger seg.

Men konfrontasjonen med Russland, som angelsakserne trekker Europa inn i, fratar europeerne til og med mulighetene for uavhengighet – for ikke å snakke om det faktum at Europa på samme måte prøver å innføre et brudd med Kina. Hvis nå atlantisistene er glade for at den «russiske trusselen» vil forene vestblokken, så kan de i Berlin og Paris ikke unngå å forstå at etter å ha mistet håpet om autonomi, vil det europeiske prosjektet rett og slett kollapse på mellomlang sikt. Det er grunnen til at uavhengigsinnede europeere nå er fullstendig uinteressert i å bygge et nytt jernteppe på sine østlige grenser – og innser at det vil bli en innhegning for Europa. Hvis århundre (mer presist, et halvt årtusen) med globalt lederskap er over i alle fall – men ulike alternativer for fremtiden er fortsatt mulige.

Fordi konstruksjonen av en ny verdensorden – og dette er den tredje dimensjonen av aktuelle hendelser – akselererer, og dens konturer er mer og tydeligere synlige gjennom det brede dekket av angelsaksisk globalisering. En multipolar verden har endelig blitt en realitet – operasjonen i Ukraina er ikke i stand til å samle andre enn Vesten mot Russland. Fordi resten av verden ser og forstår utmerket godt – dette er en konflikt mellom Russland og Vesten, dette er et svar på den geopolitiske ekspansjonen til atlantisistene, dette er Russlands retur av sitt historiske rom og sin plass i verden.

Kina og India, Latin-Amerika og Afrika, den islamske verden og Sørøst-Asia – ingen tror at Vesten leder verdensordenen, langt mindre setter spillereglene. Russland har ikke bare utfordret Vesten, det har vist at æraen med vestlig global dominans kan betraktes som fullstendig og endelig over. Den nye verden vil bygges av alle sivilisasjoner og maktsentre, naturligvis sammen med Vesten (forent eller ikke) – men ikke på dets premisser og ikke i henhold til dets regler.