Som plan B hamna vi i Mosjøen dagen før. Etter frukost sette vi avgårde vestover, i retning Sandnessjøen og Søvik ferjekai. Vi var tidleg og det var ingen problem med å ta ferja ut til Herøy. Kort sagt dagen der ute gjekk på å køyre rundt og sjå seg om, først på Herøy og så på den større Dønna. Eg trur det var knapt ein veg eller avstikkar som ikkje vart køyrt når vi rulla inn på ferjekaien på Dønna med retur til Sandnessjøen. Sidan det var så mange vegar vi køyrde ut på øyene, gav eg opp å illustrere ruta. Det er avgrensingar på kor mange stadar ein kan legge inn i ruta på Google Maps.
I løpet av dagen fanga vi opp på nyhenda at eit frakteskip på veg inn til Mo i Rana hadde kvesta ferja som gjekk mellom Levang og Nesna. Igjen gjekk plan A i vasken, nett som dagen før. Vi hadde tenkt å overnatte i Sandnessjøen, men utifrå det vi høyrde på radio ville det ta tid før ferjesambandet kom i gang igjen. Nok ein gong måtte vi nytte plan B.
Vi bestemte oss for å køyre til Mo i Rana for å overnatte der. Då slapp i ein lang tur om Mo i Rana i morgon for å kome oss til Kilboghavn. Vi frykta at dette ferjestykket kunne fort bli fullt i løpet av dagen og om vi kom oss tidlegare til Kilboghavn, kunne vi sleppe å stå over ei ferje eller to. Det fekk vi rett i, men det kjem i neste dags historie.
Veret var ikkje det store denne dagen. Vått når vi starta etter ein god frukost og ut dagen. Første etappe var å kome seg til Brønnøysund. Vi sette kursen for Holm ferjekai. Turen dit gjekk bra og sidan vi var tidleg var det ikkje problem å kome seg med ferja til Vennesund.
I land på Vennesund heldt vi fram turen mot Brønnøysund. Veret gav oss ingen pause og vi kunne rimeleg sikkert droppe å gå opp i holet på Trollhatten. Vi tok likevel turen ut til Torghatten og snudde tilbake mot Brønnøysund og ein god matbit i sentrum.
Gode og mette sette vi turen vidare i retning av Sandnessjøen, som var planlagt som stopp på ein kortare etappe. Meir om det seinare. På turen må ein over ei kort strekke ta to ferjer. Første er ferja frå Horn ferjekai, deretter blir det ein liten transportetappe før ein tek ferja frå Forvik til Tjøtta. Trafikken hadde teke seg opp og når vi ankom Forvik var det meir bilar enn eg forventa, men vi kom oss med på første forsøket.
Frå Tjøtta køyrde vil til Altstadhaug, og og vandra rundt på området. Om eg hugsar rett var ikkje museet ope når vi var der, men ein god pause før neste etappe til Sandnessjøen. Fjella dei syv søstre gøymde seg i eit slør av skyer. I sentrum, sjekka vi om Scandic hadde rom til oss. Det var fullt og vi måtte over på plan b. Det var ikkje første gong plan a gjekk i vasken på turen.
Etter litt undersøkingar fann vi det like greitt å ta turen inn til Mosjøen og ta ei natt der. Dessverre byrja GoProen å stoppe så turen inn til Mosjøen droppa eg å filma. Først no har eg forstått at det vart for varmt. Sjølv i ein bil med 21 grader på varmeapparatet kan det bli for varmt. Utruleg nok har GoPro, eit actionkamera for fart og spenning, maksimal anbefalt temperatur på 35 grader.
I Mosjøen fann vi oss ei rimeleg overnatting og ein god middag. Etter middag vart det ein liten tur i gamlebyen etter at bilen var lada, klar for neste dag med Herøy og Dønna utanfor Sandnessjøen på planen.
Ein kan ikkje kaste vekk kvelden. Etter mat og ein pause frå dagens køyring med ei vandring rundt i Rørvik, fann vi ut at det var mykje spanande å sjå på øynene utom Rørvik. Vi sette oss i bilen og valde å bruke eit par timar med å vere inn Lauvøya, Lyngsnes og Valøya. Var det veg dit var vi der, om eg ikkje hugsar feil. Minnes Lyngsnes med rasteplass på neset var fint. Utsikt ut mot holmar og skjer i nordleg retning.
Søndagen starta roleg. Vi tok ein tur på utsida av Bjugn vitja mellom anna Skåholmen, Valsøya og Lysøya før vi returnerte til Bjugn med knutepunktet i rundkøyringa der vi sette retning mot Åfjord. Vegen går på innlandet av Fosen langs naturlege dalar i naturen.
I Åfjord stod vi over å ta ruten ut til Stokksund og haldt fram turen mot Namsos. Vi tok ein avstikkar til Bessaker ute ved kysten før turen gjekk inn att i landet der turen enda ut på riksveg 17 litt nord for Namdalseid. Frå der følgde vi vegen vidare til Bangsund med ein liten handlestopp før det som var planen dagens stopp, Namsos.
Vi kom til Namsos såpass tidleg på dagen at vi fann ut at vi heller satsa på ei overnatting i Rørvik. Den plassen virka noko meir spanande med mykje natur. Det blei berre eit kort ladestopp før vi køyrde vidare mot Lund ferjekai. Hekta meg på ein lokal ambulanse som var på veg dit, men ikkje på utrykning. Greitt å ha nokon som kjenner vegen og farten slik at du kan legge det eit lite stykke bak og køyre på bremselysa til bilen. Eg gjer det ofte på meir utfordrande vegar enn vegen til Lund ferjekai.
Traff rimeleg bra på ferja, men var overraska over kor mange som skulle med. Byrja å lure på om det var fleire som hadde tenkt det same meg, ta ferie tidlegare. Frå Lund tok vi ferja til Hofles, ein tur på omlag 30 minutt. Frå Hofles valde vi ikkje å ta den vanlege vegen, men køyrde via Varøya før vi enda ut på fylkesveg 770 inn til Rørvik og Kysthotell Rørvik. Vandra rundt omkring i Rørvik etter ein god middag. La merke til Kystmuseet og ikkje minst sjøbuene samt andre byggverk som var hekkeplassar til sjøfuglane. Minnast og ei spesiell kyrkje der på ein haug.
Som følgje av turen året før med den markante turistrafikken, valde vi å starte ferien tidleg. Tanken var å sleppe det verste trykket som kjem i fellesferien. Samtidig gir det oss litt meir rom til å ta dagane som dei kjem og ikkje planlegge i detalj og låse oss fast til planen utan moglegheit til avvik.
Målet med årets reise var å ta kystvegen frå Fosen opp til Saltstraumen før vi sette nasen mot Lofoten. Første etappe var å kome seg til Fosen og som vanleg kryssar vi Sognefjellet. I dagane og vekene før hadde det vore greitt ver der, men dagen vi kryssa over var det snø i lufta. Men sidan det ikkje var kulde i bakken, gjekk det greitt på sommardekk. Eit lite melisslør ute i landskapet, men berre våt veg. På austsida av fjellet var veret lettare. Fint å få sleppe fuktig vestlandsver.
Turen går som vanleg til Lom over fjellet til Sel, Dombås og Hjerkin og nordover. Litt før Berkåk svinga vi av mot Orkanger. Vi følgjer dalen ut til Orkanger før vi endrar retning til Valset for å ta ferja til Brekstad. I land på Brekstad valde vi å køyre så langt sør vi kom på Fosen mot Rabbsjøen før vi snudde tilbake mot Ørland og vitja Hoøya kystfort. Valde å enda dagen på Bjugn hotell i Botngård.
I månadsskifte mai/juni var eg sørover til Normandie og besøkte mellom anna landgangstrendene under andre verdskrig. Tidleg i august sette eg avgårde på mi andre reise denne sommaren for å gjere meg kjent med deler av Norden eg ikkje har vitja før. Turen gjekk nordover gjennom senter av Nord-Sverige (E45) med ein svipptur innom Kiruna før eg kryssa over til Finland og Inari, nordaustlege hjørne av Finland. Køyrde nedover austsida av Finland med stopp innom skistadar som Rovaniemi, Ruka og Kuusamo. Komen ned til Finskebukta snudde eg vestover til Helsinki og oppover vestkysten tilbake til Botnvika før turen gjekk heim via skogane i Sverige og Härjedalen, Røros og over Sognefjellet.
Om det er to ting som kan oppsummere turen er det skog og reinsdyr. Vær budd på lange strekker med skog. I Nord-Sverige er det litt kuppert slik at du til tider kan sjå lengre enn veggen av tre langs vegen. I Finland er det flatare. Avbrota frå veggen av tre langs vegen er sjeldnare. Ver budd på at «Rudolf» vandrar i vegen og grøftene i dei Nord-Sverige og -Finland. Det beste med å køyre i Sverige og Finland er at vegane er mykje betre enn i Noreg med mindre trafikk. Skal du til Finnmark er E45 vegen å køyre. Bubilar er det lite av, men det er enkelt å passere dei takka vere dei gode vegene. I Noreg er det langt verre, Sognefjellet og Lustrafjorden er eit mareritt om sommaren.
Lading: Som under forrige reise valde eg å basere meg på Tesla og Ionity-abonnement. Dei er klart rimelegast, omlag halv pris med kr 3 – 4 per kwh. Ionity hadde førsteprioritet sidan dei støttar 800 volt-arkitekturen i bilen. Vanlegvis kjem eg til ladarane med 15-20% igjen på batteriet. Eg køyrer ikkje batteriet i botn sidan eg likar å vere budd på det uforutsette. Alt fungerte og eg var ofte einaste bilen som lada. Med maks ladefart på 240 kw og ei rimeleg flat, trinnvis kurve er eg med ein 350 kw Ionity-ladar vidare på mellom 15 og 20 minutt. Etter 3-4 timar i bilen er det godt å bruke minuttane til å gjere nødvendige ærend og gå litt rundt før neste økt bak rattet. Med ein Tesla-ladar, som i dag berre leverer 400 volt, er maks ladefart rett under 100 kw og ladestoppet vert i overkant av 30 minutt.
Førarstøtte: Er veldig nøgd med førarstøtta, ho skuffar ikkje. Bilen har full oversikt over det som skjer rundt han som gjer det veldig avslappende å køyre. Det einaste kjedeleg er at eg ofte må svakt røske i rattet når bilen kjeftar på meg fordi han meiner eg ikkje har hendene på rattet på dei laaaaange, rette strekkene.
Med litt aktiv køyring på vestlandsvegar som inkluderer kapping av svingar og å legge seg ut på eller over kvitestripa for å passere møtande bilar, får eg ofte opp «Ta deg ein pause»-varslet. Må trekke på smilebandet når det kjem opp 5 minuttar etter min siste stopp, men ein lita berøring av bremsen fjernar som oftast varslet. Skulle gjerne hatt moglegheit å slå det heilt av, men den innstillinga er ikkje tilgjengeleg.
Navigasjon: Det er framleis lite tilfredsstillande at Tesla-ladarene ikkje er med i navigasjonen til Hyundai. Eg må nytte Chargefinder for å sjå om det er Tesla-ladarar på neste strekket om det er for langt mellom Ionity-ladarane. Lista over dei geografisk næraste ladarane, der du er eller ved destinasjon, i bilen sin innebygde navigasjon er smart om ein må gå for ein anna ladeleverandør.
Komfort: Det har teke meg litt tid til å bli komfortabel i førarsete. Setet er ikkje like komfortabelt som i min forrige bil, Byd Tang. Eg må passe på å variere sitjestillinga meir. Skulle gjerne hatt meir støtte under låra, men i Ioniq 6 kan du ikkje trekke ut framdelen av seteputa.
Underhaldning: Med Android Auto har eg naturlegvis musikk og bøker via strauming, men det eg lyttar mest på under turane mine er NRK som radio-app. Alltid kjekt å få med seg nyhende, Reiseradioen og anna underhaldning på turen.
Vi tok ein tidleg ferietur i år og køyrde ned Sverige over Storebelt via Kolding og Tyskland. Autopass-brikken fungerer på Storebelt-brua, men på Lillebelt må du fram med kredittkortet. Andre overnatting vart i Büsum for deretter å følgje kysten av Tyskland, Nederland, Belgia og Frankrike nedover til Carentan. Vi var innom tallause landsbyar langs landevegen på turen ned og heim. Det gir eit heilt anna inntrykk enn å følgje dei store motorvegane.
På turen ned var vi innom området der slaga om Ypres stod. Vi besøkte museet i Zonnebekke og fekk formidla grusomheitene i perioden 1914-1918. Ein halvmillion drept og skada langs ei frontlinje som flytta seg att og fram 5-8 km i løpet av åra.
Vi vandra på stranda i Dunkirk, der engelskmennene hadde ryggen mot havet i starten av andre verdskrig. Nede i Carentan nytta vi tida til å vitja strendene for D-dagen i 1944, frå Utah Beach i vest til Sword Beach i aust, nær Ouistreham.
Returen heim gjekk via Paris, Verdun, Ardennes og motorvegane i Belgia og Tyskland tilbake til Danmark og over Storebelt igjen. Ikkje overraskande stoppa vi ved minnesmerka i Verdun til minne om slaga under første verdskrig. Nok ein stad med opp mot ein halv million døde og skada. Vi opplevde området der tyskarane hadde ein siste motoffensiv i slutten av andre verdskrig. Men kva med bilen, spør du?
Lading: Eg valde å basere meg på Tesla og Ionity-abonnement. Dei er klart rimelegast, omlag halv pris i høve andre. Sidan eg køyrde mykje utanfor dei store transportårene, måtte eg også nytte andre ladenettverk. Sidan Tesla ikkje tilbyr 800 volt lading, maksar ladinga med 97 kw. Det er fint når du treng ein matbit og ein tur på «det lille kontoret». Ein slepp å svelge maten heil medan ein «gjer sine forretningar». Pausar er gull etter 3-4 timer på motorvegen i til tider tett trafikk i opp til seks felt. Sidan eg har hatt to ICCUar som har teke kvelden, valde eg å ikkje ta med ladekablar for vekselstraum/AC. Det var like greitt sidan hotella vi overnatta på ikkje tilbaud lading.
Førarstøtte: Om det er noko som overraska meg stort er det førerstøtta til bilen. Tillit er noko man byggjer, ikkje noko man har. Her må eg sei at eg aldri har opplevd at førerstøtta feila. Bilen har full oversikt over det som skjer rundt han. Veldig avslappende å la bilen køyre seg sjølv. Kunne tenkt meg at bilen kunne kjenne at eg holdt i rattet, ikkje at det var motstand i styringen. Kjedeleg å ofte svakt røske i rattet når bilen kjeftar på meg fordi han meiner eg ikkje har hendene på rattet på dei laaaaange, rette strekkene.
Navigasjon: Det er lite tilfredsstillande at Tesla Superchargers ikkje er inkludert i navigasjonen til Hyundai. Det andre er at stemmestyring ikkje er tilgjengeleg på norsk språk. Du må skrive med tastatur og det er ikkje smart når du køyrer. Eg testa engelsk språk på navigasjonen i 2024, men bilen forstod ikkje mi uttale av namna på dei norske stadane. Orka ikkje å teste uttala mi av flamske og franske stadar. Lista over dei geografisk næraste ladarane i bilen sin innebygde navigasjon er smart når det nærmar seg lading. Opplevde at Ionity til tider var full med ladekø og plan B må ein alltid ha om ikkje Tesla er i nærleiken.
På sommaren er ikkje trongen til å forvarme batteriet før lading stor. Bruk av innebygd navigasjon er ikkje nødvendig. Du kan bruke Android Auto eller Apple Carplay. Google Maps har ingen problem å forstå meg, sjølv om mi uttale av franske og flamske stadnamn til tider kan bli feiltolka.
Motorveg i høg fart: På Autobahn med fri fart var det heilt greitt å legge cruisekontrollen på 140 eller 150 km/t. Eg testa ein periode i 175 km/t, men det vart litt for fort i mengda med trafikk på turen. Forbruket aukar vesentleg med høgare fart. Det kan vere like greitt å legge bilen på det som blir tilrådd, 130 km/t. Berre hugs å følgje godt med i spegelen når du skal køyre forbi. Det hender at bilar med god fart nærmar seg fort. Minst to blikk må til for å bedømme farten på slike.
I dag var avtalen med forhandlar å hente ut lånebil i 14-tida for ei lengre feriereise. Like før kl 9 ringde telefonen min. Forhandlar lurte på om eg kunne kome til kl 11. Dei hadde fått inn ny ICCU/ladestyringseining til bilen min og ville montere den. Heldigvis har eg ein slik jobb som gjer at eg kan kaste meg rundt, køyre knappe 2 timar og plukke opp att der eg slapp. No kryssar eg fingrane for at den tredje ICCUen bilen har hatt aldri utviklar ein defekt. Eg er lei.
Medan eg sat der oppe tikka det inn ei melding frå Hyundai Motor Norway om eg kunne vurdere det siste verkstadbesøket mitt. Det var servicen 9. mai, gjekk eg ut ifrå. Når dei vel å pirke i ein gretten bjørn/kunde, skal eg jammen klore frå meg. Dei fekk ein kort versjon av det under.
Forhandlar gjer som godt han kan, og er fanga mellom borken og veden. Mi harme er retta mot Hyundai Norge, som ikkje vil ta ansvar for noko knytt til problema med ICCU. No har det kosta meg 1500 km ekstra køyring som utgjer gode 22 timar i bil att og fram. Og det er ikkje slik at reparasjonar kan takast utanom mi arbeidstid.
Hyundai er vel kjent med problemet, men har ikkje rekt ut ei hand til kundane. Dei let forhandlarane ta støyten. Nei, Hyundai, har de levert langt under pari kvalitet, må de stå rakrygga og ordne opp. Slik det er no står kundehandsaminga til stryk. Som kunde er eg IKKJE NØGD, for å stave det ut med store bokstavar. Eg veit ikkje om eg kan eller vil tilrå folk å kjøpe Hyundai i dag. Alt ekstra trøbbel og bortkasta fritid slit på humøret og ikkje minst tilliten til bilen. Eg forventa meg eit problemfritt bilhald med service kvart andre år eller 30 000 km.
Til og med ein 1984 Skoda 120 GLS eg «piska» att og fram til Oslo i studietida, for snart 40 år sidan, var langt meir driftssikker enn Ioniq 6en min. Skodaen kasta aldri inn handklede, sjølv om han ofte låg opp mot turtallsperra.
Hyundai kan hente inn att situasjonen ved å vise at dei set pris på kundane sine. Eg meinar at alle vi som har vore utsett for vanskane burde fått «eit plaster på såret» for ulempene og irritasjonen defekte ICCU(ar) har skapt. For min del kunne eg sett føre meg kompenasjon av denne typen:
3 servicar kostnadsfrie for kunden
3 år gratis lading på Charge MyHyundai
Hyundai, ikkje la ideane mine vere avgrensande og gjerne kombiner. Overrask oss kundar med noko postitivt. Som sagt kundehandsaminga hittil står til stryk. Frå botn kan det berre gå oppover.
I dag var bilen 30 000 km service. Ny ICCU vart av forhandlar tinga 23. april, i håp om at han kom fram til servicen og kunne skiftast same dagen. Det gjekk ikkje, alle restordrar på ICCUar av typen til Ioniq 6 har ingen estimert leveransedato. Her kan det bli snakk om at det er «høgt opp og langt fram» til bilen blir reparert. For min del nærmar det seg ein lang bilferie. Forhandlar jobbar med å gi meg ein lånebil turen, men når ein kjøper ny bil var det ikkje dette eg forventa. To havari av ICCU, kva er sannsynet?
I den andre enden av skalaen finn du Tesla Model 3 med 0,5 stopp per 1000 køyrtøy. Det vil sei at ein Hyundai Ioniq 5 har 45 gonger større sjanse for å stoppe enn ein Tesla Model 3. Om ein samanliknar Hyundai med fosilbilar, har den meir enn dobbelt så mange stopp per 1000 køyretøy.
Kort og godt gjer feil på ICCU Hyundai til dei mest upålitelege elektriske køyretøya.