Ufin – kanossagang, jurist nyttar tvilsom avtale – heilt greit?

Arbeidarpartiet sit med ei nøtt no. Personen som gjekk hardt ut mot tidlegare nestleiar sit i klemma. Ho er utdanna jurist og det luktar ikkje bra av saka hennar. Etter at ho fekk vite at ho ikkje får skattefri bustad, legg ho fram ein kontrakt berre datert nokre dagar før. Med denne, i mine auge tilsynelatande fiktive, kontrakten kunne ho nyte godt av skattefri pendlarbustad.

Forrige nestleiar måtte gjennom ein solid kanossagang og er framleis sett på som spedalsk i Arbeidarpartiet. Han er omtrent politisk død. Feilen var at han ved enkelte høve kunne vere ufin og «tafsete» mot det andre kjønn, men han braut ingen lover. Han er ikke dømt for noko.

No har Arbeidarpartiet ein jurist som med høgt sannsyn har brote lover, men forholdet er forelda. Framleis sit ho som nestleiar. Handlingane hennar er langt verre med tanke på hennar kompetanse. Det er vanskeleg å ha tillit til nokon som skal vite betre. Naturleg konsekvens er at ho gir seg som politikar.

Tok sigeren på forskot

På laurdag vart det på russiske nettstedet ria.ru publisert ein artikkel som hylla sigeren over Ukraina. Eg er vel rimeleg sikker på at dette var ein ferdigskriven artikkel i god tid før som låg til publisering, men so går ikkje alt som planlagt og ein gløymer å fjerne artikkelen. Han ligg på internettarkivet her. Teksten avslører baktankane for invasjonen, ein skal gjenopprette noko tilsvarande det gamle Sovjetunionen. Generelt sett er artikkel rein propaganda og lovprising som ein forventar i eit autoritært regime. Eg legg ut ein Google Translate-versjon av artikkelen her:

Offensiven til Russland og den nye verden

Petr Akopov

En ny verden blir født foran øynene våre. Russlands militæroperasjon i Ukraina har innledet en ny æra – og i tre dimensjoner på en gang. Og selvfølgelig, i den fjerde, interne russisk. Her starter en ny periode både i ideologi og i selve modellen av vårt sosioøkonomiske system – men dette er verdt å snakke om separat litt senere.

Russland gjenoppretter sin enhet – tragedien i 1991, denne forferdelige katastrofen i vår historie, dens unaturlige forskyvning, er overvunnet. Ja, til en stor pris, ja, gjennom de tragiske hendelsene i en virtuell borgerkrig, for nå skyter brødre, atskilt ved å tilhøre den russiske og ukrainske hæren, fortsatt på hverandre, men det vil ikke være mer Ukraina som anti-Russland. Russland gjenoppretter sin historiske fylde, samler den russiske verden, det russiske folket sammen – i sin helhet av storrussere, hviterussere og smårussere. Hvis vi hadde forlatt dette, hvis vi hadde latt den midlertidige splittelsen ta tak i århundrer, så ville vi ikke bare forråde minnet om våre forfedre, men også blitt forbannet av våre etterkommere for å tillate oppløsningen av det russiske landet.

Vladimir Putin har, uten en dråpe overdrivelse, påtatt seg et historisk ansvar ved å bestemme seg for ikke å overlate løsningen av det ukrainske spørsmålet til fremtidige generasjoner. Tross alt vil behovet for å løse det alltid forbli hovedproblemet for Russland – av to hovedgrunner. Og spørsmålet om nasjonal sikkerhet, det vil si opprettelsen av anti-Russland fra Ukraina og en utpost for Vesten for å legge press på oss, er bare den nest viktigste blant dem.

Det første ville alltid være komplekset til et splittet folk, komplekset av nasjonal ydmykelse – da det russiske huset først mistet en del av grunnlaget (Kiev), og deretter ble tvunget til å forsone seg med eksistensen av to stater, ikke én, men to folk. Det vil si enten å forlate historien deres, være enig med de vanvittige versjonene om at «bare Ukraina er det virkelige Russland», eller å skjære tenner hjelpeløst og huske tidene da «vi mistet Ukraina». Å returnere Ukraina, det vil si å vende det tilbake til Russland, ville bli mer og mer vanskelig for hvert tiår – omkoding, avrussifisering av russere og oppfordring til ukrainske smårussere mot russere ville få fart. Og i tilfelle konsolideringen av den fulle geopolitiske og militære kontrollen av Vesten over Ukraina, ville dets retur til Russland bli fullstendig umulig – det ville måtte kjempe for det med Atlanterhavsblokken.

Nå er dette problemet borte – Ukraina har returnert til Russland. Dette betyr ikke at statens status vil bli avviklet, men den vil bli reorganisert, reetablert og returnert til sin naturlige tilstand i en del av den russiske verden. Innenfor hvilke grenser, i hvilken form vil alliansen med Russland bli konsolidert (gjennom CSTO og Den eurasiske union eller unionsstaten Russland og Hviterussland)? Dette vil bli avgjort etter at slutten er satt inn i historien til Ukraina som anti-Russland. I alle fall går perioden med splittelsen av det russiske folket mot slutten.

Og her begynner den andre dimensjonen av den kommende nye æra – den gjelder Russlands forhold til Vesten. Ikke engang Russland, men den russiske verden, det vil si tre stater, Russland, Hviterussland og Ukraina, som opptrer i geopolitiske termer som en helhet. Disse relasjonene har gått inn i en ny fase – Vesten ser Russlands retur til sine historiske grenser i Europa. Og han er høylydt indignert over dette, selv om han i dybden av sjelen må innrømme for seg selv at det ikke kunne vært annerledes.

Trodde noen i de gamle europeiske hovedstedene, i Paris og Berlin, seriøst at Moskva ville gi opp Kiev? At russerne for alltid vil være et splittet folk? Og samtidig når Europa forenes, når den tyske og franske eliten prøver å ta kontroll over europeisk integrasjon fra angelsakserne og samle et forent Europa? Å glemme at foreningen av Europa ble mulig bare takket være foreningen av Tyskland, som fant sted i henhold til den gode russiske (om enn ikke særlig smarte) viljen. Å sveipe etter det også på russisk land er ikke engang høyden på utakknemlighet, men av geopolitisk dumhet. Vesten som helhet, og enda mer Europa spesielt, hadde ikke styrke til å holde Ukraina i sin innflytelsessfære, og enda mer til å ta Ukraina for seg selv. For ikke å forstå dette måtte man bare være geopolitiske tullinger.

Mer presist var det bare ett alternativ: å satse på den videre kollapsen av Russland, det vil si den russiske føderasjonen. Men at det ikke fungerte burde vært klart for tjue år siden. Og allerede for femten år siden, etter Putins München-tale, kunne til og med døve høre – Russland er på vei tilbake.

Nå prøver Vesten å straffe Russland for det faktum at de vendte tilbake, for ikke å rettferdiggjøre planene sine om å tjene på dets bekostning, for ikke å tillate utvidelse av det vestlige rommet mot øst. I et forsøk på å straffe oss, tror Vesten at forholdet til det er av avgjørende betydning for oss. Men slik har det ikke vært på lenge – verden har endret seg, og dette er godt forstått ikke bare av europeere, men også av angelsakserne som styrer Vesten. Ikke noe vestlig press på Russland vil føre til noe. Tap fra sublimering av konfrontasjon vil være på begge sider, men Russland er klar for dem moralsk og geopolitisk. Men for Vesten selv medfører en økning i graden av konfrontasjon enorme kostnader – og de viktigste er slett ikke økonomiske.

Europa, som en del av Vesten, ønsket autonomi – det tyske prosjektet med europeisk integrasjon gir ikke strategisk mening samtidig som den opprettholder den angelsaksiske ideologiske, militære og geopolitiske kontrollen over den gamle verden. Ja, og det kan ikke lykkes, for angelsakserne trenger et kontrollert Europa. Men Europa trenger selvstyre også av en annen grunn – i tilfelle statene går inn i selvisolasjon (som følge av økende interne konflikter og motsetninger) eller fokuserer på Stillehavsregionen, der det geopolitiske tyngdepunktet beveger seg.

Men konfrontasjonen med Russland, som angelsakserne trekker Europa inn i, fratar europeerne til og med mulighetene for uavhengighet – for ikke å snakke om det faktum at Europa på samme måte prøver å innføre et brudd med Kina. Hvis nå atlantisistene er glade for at den «russiske trusselen» vil forene vestblokken, så kan de i Berlin og Paris ikke unngå å forstå at etter å ha mistet håpet om autonomi, vil det europeiske prosjektet rett og slett kollapse på mellomlang sikt. Det er grunnen til at uavhengigsinnede europeere nå er fullstendig uinteressert i å bygge et nytt jernteppe på sine østlige grenser – og innser at det vil bli en innhegning for Europa. Hvis århundre (mer presist, et halvt årtusen) med globalt lederskap er over i alle fall – men ulike alternativer for fremtiden er fortsatt mulige.

Fordi konstruksjonen av en ny verdensorden – og dette er den tredje dimensjonen av aktuelle hendelser – akselererer, og dens konturer er mer og tydeligere synlige gjennom det brede dekket av angelsaksisk globalisering. En multipolar verden har endelig blitt en realitet – operasjonen i Ukraina er ikke i stand til å samle andre enn Vesten mot Russland. Fordi resten av verden ser og forstår utmerket godt – dette er en konflikt mellom Russland og Vesten, dette er et svar på den geopolitiske ekspansjonen til atlantisistene, dette er Russlands retur av sitt historiske rom og sin plass i verden.

Kina og India, Latin-Amerika og Afrika, den islamske verden og Sørøst-Asia – ingen tror at Vesten leder verdensordenen, langt mindre setter spillereglene. Russland har ikke bare utfordret Vesten, det har vist at æraen med vestlig global dominans kan betraktes som fullstendig og endelig over. Den nye verden vil bygges av alle sivilisasjoner og maktsentre, naturligvis sammen med Vesten (forent eller ikke) – men ikke på dets premisser og ikke i henhold til dets regler.

Sovjetunionen var ikkje død

Eg er sopass gamal at eg har opplevd den kalde krigen og 80-talet med Glasnost og Perestrojka. Jarnteppe fall og minnet om Berlinmuren sitt fall er brent inn i mitt minne for all tid. Boris Jeltzin hugsar eg som ein vodkaglad narr. Gro Harlem Brundtland og dronning Sonja vart kalla for jordbær med fløte. Greit nok med nokre feilskjer når ein går frå fleire hundre år med totalitære regimer i form av tsar- eller kommunismevelde. Alle einevelder er like gale som dei andre. Om det er nazisme, fasisme, kommunisme osv., skjer eg alle over ein kam. Demokrati er den einaste formen for styresett uansett kor ubehageleg det er for den som ikkje får viljen sin. Det eg synes er er merkeleg er at Jeltzin peika ut Putin som sin arvtakar. Allereie her burde alarmklokkene kima, men i dag er alt så mykje klarare.

Putin sitt rotfeste, som gamal KGB og FSB-agent, er før 80-talet, han vil gjenopplive Sovjetunionen. Om du tek for deg Google Maps, utfordrar eg deg til å finne ein gamal del av Sovjetunionen som i dag er eit velfungerande demokrati. Baltikum treng du ikkje tenke på. Ta for deg alle land som inkluderer Russland og landområder sør og aust for Baltikum. Eg trur du vil slite med å finne velfungerande demorakti.

Ukraina er ein verkebyll som ein del av den gamle Sovjetunionen. Dei ville snu seg mot EU og bli medlem i NATO. I 2014 tok Russland tilbake Krim-halvøya. No er Putin på veg til å erstatte eit demokatisk valt leiarskap med eit Russland-venleg leiarskap. Med andre ord erstatte demokrati med einevelde. Ringen er slutta og Sovjetunionen er så godt som reetablert, men kva med Warszawapakten. Kva er det neste? Eg ser jokeren i Kalingrad som er inneklemt mellom Litauan og Polen. Kva for tankar Putin har for Kalingrad kan ein fundere på.

Teori og praksis

I rettsstaten Noreg:

  • er vi uskuldige inntil det motsette er prova
  • gjer ein opp for seg gjennom å ta straffa ein blir dømt til.

Dette er prinsipp eg held høgt og har blitt utfordra på. Eg trudde at dette var gode prinsipp som var vel aksepterte. Det er trasig at vi i dag ser hylekoret i media ser bort frå desse prinsippa. Det er på tide at alle spør seg:

  • Dersom du gjorde feil og tok di straff, korleis skulle vi handsama deg?

Dagens sparkstøtning

I min barndom køyrde eg sparkstøtning. Ein sparkstøtning har stålmeier og går som fy på is og hardpakka snø i vegen. Med åra som har grunnlaget for bruk av sparkstøtning forsvunne i tråd med auka trafikk, salting og strøing av vegane. I sitt rett element er ein sparkstøtning eit effektivt forflyttingsmiddel, ikkje minst moro når ein konkurrerte mot andre ungar eller unge til sinns.

Dei siste åra har eg sett utbreiingen av elektriske sparkesyklar i byane. Eg har sett kollegaer susa rundt på dei. Hadde det ikkje vore for øyrene, hadde dei glist rundt. Dessverre fekk eg aldri prøvd syklane i byane, får skulda på Covid-19 og bråstoppen i reiseaktiviteten. I dag føretrekk eg Teams enn timevis på reis til og frå byar og tettstadar. Flyplassar er so 2019.

Eg var innom Elkjøp i veka og henta datautstyr eg hadde tinga, og la merke til at dei hadde for sal elektriske sparkesyklar. Sidan eg er ein stor kar, må eg alltid kontrollere om desse tåler meg. Mange av tilboda, inkludert Elkjøp sitt, har maks vekt på 100 kg. Eg treng litt meir margin for å sikre at sykkelen ikkje dauar vekk når han ser litt stigning. Google er min venn og etter litt søking landa eg på Wilfa E-way E500. Komplett hadde eit medlemstilbod og sluttsummen enda på kr 4.490, 2.000 under listepris. Nesten kr 1.500 under Elkjøp sitt «tilbod» på ein langt svakare modell. Tinga på torsdag, mottok han fredag. Effektiv levering av PostNord. Eg tok nokre småturar på fredagen. Minnene frå tida med sparkstøtning var ikkje langt unna.

I dag tok eg ein lenger tur for å teste ut batteriet og lære korleis eg skal takle ujamnheiter og bratte bakkar. Starte heimefrå, nedover Njøsavegen og Gjertrudbakken. For de som kjenner den er den bratt. Det få som greier å sykle opp, sjølv på lettaste gir, utan assistanse frå elektrisk motor. Eit lett trykk på bremsen set Wilfa E-way E500 i regenereringmodus. Halvveges nedi bakken hadde sykkelen regeneret batteriet fullt. Regeneringsbremsen slepp opp og farten aukar. Løysinga er å trykke bremsen litt lenger inn slik at skivebremsen bak tek. Det er greit å få med seg dette. Kan lett bli ei overrasking om ein ikkje er klar over det. Kontakt med asfalt i høg fart er aldri bra, berre spør Tarjei Bø.

Utover gang- og sykkelveg, rundt Hamre, forbi Hanahaug og innover Strandavegen og tilbake til Njøsavegen haldt eg for det meste maksimal fart på 22 km/t. Som venta måtte han ha litt hjelp i midten av Njøsabakken. Når den biten var unnagjort, plukka han gradvis opp fart og haldt full fart heim. Det verste partiet på turen var nok over steinlegginga samt brua nede i sentrum på Hermansverk. Dei rue steinane, asfaltlappeteppet og betongen merkar ein når fjøringa berre er dekka. Lurt å opne kjeften litt so tennene ikkje klaprar.

Eg starta med 100% batteri. Heimkomen var det att 62%. Turen er 11,1 km ifølgje Google. Sykkelen brukte 38% av batterikapasiteten. 11,1 delt på 0,38 gir vel 29 km i total kapasitet. Produsent oppgir 45 km. Eg synes det er OK med tanke på at eg er på «feil side» av vektskalaen. I tillegg hadde ruta nokre bakkar som gjekk hardt ut over batteriet. På flat mark ville det, sjølv med meg, vore nærare 45 km kapasitet.

Déjà vu – allerede sett

Déjà vu – allerede sett – eg er so gamal at eg forelder til ungar som er i eller nærmare seg 20-åra. Weird Al Yankovic var ein kar eg vart merksam på etter å ha sett filmen UHF. Eg kjøpte ein del CDar med parodiar av sanger frå andre artistar. Mykje var utruleg bra som «Like a surgeon» til «Beat It» og «Bad» .

Når eg sat ved bordet for 30+ år sidan, traff sporet veldig bra. Når eg sit ved andre sida av bordet, som 50+, ser eg at han treff utruleg bra når mi rolle har endra seg. De får gjere dykk opp dykkar eigen meining, men tåler du ikkje satire og er hårsår stoppar du her.

Vil du høyre meir, har han eigen Youtube-kanal

Var dette gjennomtenkt, Skatteetaten?

Eg var i ei tidleg pulje som mottok melding på tirsdag 16.03.21 om at skattemeldinga mi var klar. Av gamal vane var eg klar. Alle årsoppgåver var lasta ned og det var enkelt å sjekke at alt stemte. I tillegg måtte eg fylle ut litt intekter på si. Alt var «gulle godt». Her var det berre å sende inn og so vart det gjort. Stussa litt over formuesverdiar, men av vane har Skatteetaten kontroll på dei eg ikkje har kontroll på…

Onsdag 18.03.21, ut mot kvelden, tok mor mi kontakt. Ho hadde fått ei melding med informasjon om nedsetting av formuesverdien på bustad i skattemeldingen 2020. Eg stakk nedom og reagerte på at husværet hennar hadde fått svært høg verdi i skattemeldinga. Brevet ho hadde fått melding om låg ikkje på Skatteetaten sine sider, men i Altinn i sin postkasse og starta slik:

Som følgje av kommunesamanslåinga av Balestrand, Leikanger og Sogndal kommune, hadde Skatteetaten (i sin uendelege visdom) funne ut at no var vi i gamle Leikanger, og heilt sikkert Balestrand kommune, blitt urbaniserte. Bustadverdiane hadde skote i veret.

Eg kunne enkelt konkludere med at verdien som var sett opp som utrekna, ny marknadsverdi var langt over det husværet til mor mi var taksert og kjøpt for i 2019. Det var ikkje eit snev av realisme i verdsetjinga. Her var det berre å bruke justert 2019-verdi, som i det minste traff marknadsverdi rimeleg bra.

Ut på kvelden 18.03.21 fekk eg same melding. Eg henta dokumentet og las over det. Her òg var det ikkje eit snev av realisme i den nye verdsetjinga. Om Skatteetaten er interessert å kjøpe meg ut, har dei kontonummeret og kan overføre pengane til meg. Når det er sagt, har eg nokre spørsmål til Skatteetaten:

  1. Korleis har de kome på ideen om at marknadsverdiane på eigedomar (i utkantane), ved ei kommunesamanslåing, aukar 30+%?
  2. Korleis har Skatteetaten ikkje fått med seg at skattemeldingane var planlagt lagt ut dagane før 18.03?
    Vi treng informasjonen om verdsetjinga av eigedomar før vi får skattemeldingane!

PS! Alle i gamle Leikanger og Balestrand kommune må setje ned verdien til justert 2019-verdi. Eg er rimeleg sikker på at Skatteetaten sine marknadsverdiar vert sett som grunnlag for eigedomsskatt i nye Sogndal kommune. Her er det pengar å spare!

Brot på ytringsfridom?

Amazon fekk nok av Parler sin brot på deira vilkår og avslutta oppdraget med å drifta fundamentet til tenesta.

  • Er dette brot på ytringsfridomen?

La oss sjå litt på første tillegget (first amendment) til grunnlova i USA:

Congress shall make no law respecting an establishment of religion, or prohibiting the free exercise thereof; or abridging the freedom of speech, or of the press; or the right of the people peaceably to assemble, and to petition the Government for a redress of grievances.

Amazon, eit privat aksjeselskap, er ikkje bunden av første tillegget til grunnlova. Det er kongressen, lovgivarane, som ikkje skal lage lover som skrenkar inn fridomen til å ytra seg.

Sjå på Amazon som ein bar. Her kjem det inn folk som vert servert. Nokon vert fulle, høglytte, yppar til kamp eller blir for pågåande mot f.eks. det motsette kjønn. Som eigar av baren har du visse reglar som må følgjast. Når ein gjest ikkje føl reglane, vert vedkomande bortvist frå baren.

Kva vil vi egentleg?

Sognekraft har arbeidd med å legge til rette for etablering av eit datasenter halvveges inn Huksdalen, i ytre delen av det som var Leikanger kommune. Dette er eit anlegg som ville ha lege langt frå folk, ikkje forureina, ikkje støya ned naboar eller vore til sjenanse for ålmenta. Men det er ikkje bra nok. Nei, her skal alt vera som før. Tenkjer eg let denne henga:

– Om kommunane og dei folkevalde seier nei til å nytta kraftressursane våre til å skapa arbeidsplassar på denne måten, og meiner dei heller bør etablerast i meir sentrale strøk, så er det eit tydeleg signal me sjølvsagt rettar oss etter.

Terje Bakke Nævdal, dagleg leiar Sognekraft